– Musa som brøler

Som reaksjon på Israels brutale krigføring på Gaza, har flere forskere og studenter blitt fanebærere for en akademisk boikott av Israel. Styret ved Oslomet, Nord universitet og Universitetet i Sørøst-Norge, har sagt opp utvekslingsavtaler og fryst samarbeidsavtaler med israelske universiteter. Professor i statsvitenskap, Jon Hovi, har skrevet om effekten av økonomiske sanksjoner. Han ser mørkt på den reelle effekten av en eventuell akademisk boikott. 

– Hvis de ser for seg at en akademisk boikott skal få Israel til å endre sin politikk, slutte med krigføring i Gaza, inngå våpenhvile og akseptere en tostatsløsning, er jeg ikke veldig optimistisk, sier han. 

Rally ‘round the flag’

Visjonen bak oppropet er at en akademisk boikott, blant flere tiltak, skal bidra til å stoppe volden i Gaza. At en akademisk boikott i seg selv vil kunne legge press på de politiske institusjonene i Israel, ser Hovi på som lite sannsynlig.

– For den israelske regjeringen oppfattes dette som en eksistensiell konflikt som kanskje kan styrke Israel på lang sikt. Da er det ikke så viktig at akademiske institusjoner er uenige med Netanyahu. En akademisk boikott vil være litt som musa som brøler, mener han. 

I stedet frykter Hovi at en slik boikott skal gi en rally ‘round the flag- effekt. Begrepet kommer fra statsvitenskapen og beskriver en situasjon hvor et land som utsettes for ytre press, i stedet vil slutte rekkene innad og styrke oppslutningen rundt egen politisk ledelse. Slike tendenser så man etter at Norge og andre europeiske land trappet opp sanksjoneringen av Russland etter invasjonen av Ukraina i februar 2022. Håpet med disse sanksjonene var at den russiske befolkningen skulle vende seg mot Putin, slik at han skulle endre politikk.

– Så langt tyder alle meningsmålingene på at oppslutningen om Putin heller har blitt sterkere enn svakere, sier Hovi. 

– Men er det da noen vits i å innføre sanksjoner og boikott i det hele tatt, hvis de ikke funker for å svekke de regimene man prøver å nå? 

– Mange vil tenke at selv om en boikott ikke kan føre til endring av den israelske politikken, så er det viktig å markere det man mener. Akademisk boikott kan være viktig for forskere for å vise at de tar avstand fra krigføringen i Gaza, sier Hovi. 

Sanksjoners treenighet

Hovi presenterer tre ulike formål ved å innføre sanksjoner. Det første er fordømmelse, den andre er økonomiske sanksjoner. Den siste muligheten er målrettede sanksjoner som umuliggjør videre krigføring. Han trekker fram sanksjonene mot Irak og Saddam Hussein, som USA og Storbritannia innførte etter mistanke om at Irak utviklet masseødeleggelsesvåpen. Disse målrettede sanksjonene mener han fungerte, fordi de lammet krigsmaskineriet direkte.

– Man stanset tilførselen av komponenter som må til for å lage masseødeleggelsesvåpen eller kjemiske våpen, og det var ikke lenger mulig for Saddam å fortsette den politikken man trodde han holdt på med. 

Selv om han mener et slikt tiltak hadde vært mer effektivt enn akademisk boikott, ville slike sanksjoner krevd flere land enn Norge for at det skulle hatt reell effekt. Slike sanksjoner må vedtas av FN og sikkerhetsrådet for at det skal være forpliktende for alle land. Det avhenger av at USA er med på laget, som én av fem vetomakter. 

– USA har hittil nedlagt veto flere ganger bare for fordømmelse av det som skjer i Gaza. Det er helt usannsynlig at de kommer til å innføre vedtak om sanksjoner mot Israel. 

Rammer feil

Hovi trekker også frem faren ved at sanksjoner ikke alltid vil treffe slik de er ment til å treffe. Norsk laks har ikke vært eksportert til Russland siden 2014, da Russland invaderte Krim. Importen har likevel funnet omveier via tredjeland, som for eksempel Chile, hvor eksporten har økt kraftig, mener Hovi. Det at sanksjoner kan få uoversiktlige konsekvenser, kan også gjelde i tilfeller med akademisk boikott. 

– Hvis vi for eksempel skal skrive en større prosjektsøknad til EU i regi av institusjoner som vil ha med israelske forskere, vil det være vanskelig å samtidig ha nordmenn med på prosjektet, dersom norske utdanningsinstitusjoner boikotter. 

Han vedkjenner at det derfor ikke bare rammer forskere som arbeider innenfor institusjoner som boikottes, men også at det vil kunne få uforutsette konsekvenser for institusjonene som boikotter. 

UiOs samfunnsansvar

Norge har en lang fredsmegler-CV, og det er ikke uvanlig å høre norske politikere støtt og stadig fortelle historien om fredsnasjonen Norge. I det siste har også Norge spilt en rolle som mellommann i overføringen av palestinske skattepenger fra Israel. Selv om Hovi understreker at tillit hos begge parter er viktig dersom man har ambisjoner om å være fredsbygger, er han usikker på konsekvensene en akademisk boikott vil få for Norge som stat. 

– En akademisk boikott vil neppe styrke Norges muligheter for å være fredsmegler. Men en slik boikott vil jo iverksettes av akademiske institusjoner, ikke av norske myndigheter. Derfor behøver ikke en eventuell boikott å ha så stor negativ effekt heller.

– Hva tenker du om UiO sin rolle i å utøve et visst samfunnsansvar? Hva slags ansvar har man egentlig som universitet?

– Først og fremst har vi ansvar for å drive forskning og undervisning. Det å drive akademisk boikott er å kompromisse med den målsetningen og å prioritere andre målsetninger av mer politisk art, mener Hovi. 

Han understreker likevel at det er vanskelig å vite hvor man skal sette grensen for hvilke oppgaver utdanningsinstitusjonene skal ta på seg og ikke. Under hvilke omstendigheter er det man skal prioritere den politiske målsettingen over den primære målsettingen om forskning og formidling? Det forblir et spørsmål til videre ettertanke.