Uforløst potensial

A Billion Years Too Soon 

Artist: Marie Sahba

Sjanger: Elektronika, alternativ pop

Stemningsfulle synther og tradisjonelle instrumenter, innslag av orientalske effekter og melankolske tekster på både engelsk og det nord-iranske språket azerisk: Dette er noe av hva du kan forvente å høre fra Marie Sahbas A Billion Years Too Soon, et debutalbum som er ment å speile hennes avdøde fars reise bort fra Iran.

«Jeg har ønsket å hedre ham ved å tonesette reisen hans fra Iran via Istanbul som ung mann med håp om å bygge en bedre fremtid i et fremmed land», sier hun i presseskrivet. «Musikken på albumet skildrer også de ulike fasene av sorgprosessen min». 

Det man umiddelbart legger merke til er stemmen. På åpningssporet «A Billion Years Too Soon», synger den unge Sahba med en autoritet og kraft man skulle trodd tilhørte en godt voksen dame. Og selv om sporet er et av albumets svakere, viser Sahba allerede her seg som en original og særegen sanger.

Albumet er på sitt beste når det er dansbart, når klubb-følelsen nærmer seg og Sahbas vokaler dras ut og nærmest går i ett med synthen, som i «Namaste». Sangen begynner rolig, på et egentlig kjedelig og uinteressant vis, før den heldigvis forløses i sterkt rytmisk elektronika, mens ordet «namaste» gjentas igjen og igjen.

I det neste sporet, «Till We Meet Again», er vokalen fullstendig språkløs. I likhet med «Namaste», bygger den seg gradvis opp med stadig nye, kreative innslag, mens den gjentagende vokalmelodien fungerer som et nydelig bakteppe. 

Samtidig må det sies at albumet litt for ofte blir kjedelig. Skjønt det på enkelte måter er særegent, som i effektene, vil nok det meste her være noe man har hørt før, og lydbildet fremstår for ofte tilgjort. Dessuten dukker det stadig opp platte og klisjefylte tekstlinjer på et svakt engelsk, som «Am I awake or asleep? / Am I dead or alive?» og «It's better to enjoy the time you're given than to toss it away». – Nei, sier du det? 

Som helhet når albumet altså ikke opp til de høydene det sikter mot, noe som unektelig er synd – men også spennende i et framtidsperspektiv – da spesielt «Namaste» og «Till We Meet Again» virkelig fremviser et mektig og uvanlig talent.