Sapere aude, unge mann!

Det er fristende å trekke slutningen at det er sosiale medier som forårsaker mange av problemene ytringsfriheten står overfor i dag. Folk kan henges ut for offentligheten med et tastetrykk og i verste fall kanselleres. 

Samtidig er mange av de dagsaktuelle problemstillingene beskrevet av opplysningsfilosofen Immanuel Kant for over 200 år siden. I Hva er opplysning fra 1784 beskriver Kant at ytringsfriheten er den eneste veien til opplysning. Kun ved å tenke selv, og å utfordre sine egne resonnementer i offentlig debatt, vil man kunne bli et opplyst menneske. Han forklarer at mennesker likevel fort lar seg lede av andre, enten fordi det er komfortabelt å ikke tenke selv, eller på grunn av farene det medfører å ytre seg mot flertallet.

I ytringsfrihetsdebatten i dag forsøkes det ofte å portrettere et slikt tyranni, døpt woke eller de politisk korrekte. Subjekt-redaktør Danby Choi har de siste årene stått i bresjen for å avdekke farene ved å ytre seg i det norske debattklimaet. 

I sin nye bok Kanseller meg hvis du kan tar Choi igjen et oppgjør med det han kaller woke-bevegelsen, som han mener forhindrer offentlig debatt ved å stemple meningsmotstandere som diskriminerende. Han viser til eksempler hvor politisk radikale blir utsatt for scenenekt, og hvor forskere unngår å publisere potensielt støtende funn. 

Dette skjer i et forsøk på å verne om marginaliserte grupper. Choi understreker at man med en slik holdning fort kan komme på kant med både grunnlovens ytringsfrihetsparagraf og de moralske prinsippene det moderne, liberale samfunn er bygget på.

Forkjemperne av ytringsfriheten sitt motsvar til «woke-bevegelsen» er at det skal være argumentet som angripes, og ikke identiteten til personen som ytrer seg. De kritiserer «woke» for å tilsløre skillet mellom argumentasjon og avsender. 

Likevel mener jeg retorikken unge menn benytter i dag, selv er med på å jevne ut skillet mellom argument og identitet. Jeg er til daglig vitne til at unge menn driver identitetsbygging med en «oss mot dem»-retorikk. I gruppechatter og kommentarfelt flyter debatter om kvotering og transpersoner fritt.

I disse lukkede rommene livnærer de seg på hverandres samtykke, og himler kollektivt med øynene over avkolonialiseringskampanjer og rasismedebatter. Og dette gjelder ikke bare ansiktsløse tastaturkrigerne. Det skjer like gjerne på vors med gutta eller i kollokviegruppa. De som forsøker å komme med et motargument i disse settingene, blir umiddelbart stemplet som «woke», og er dermed avskrevet fra resten av diskusjonen.

Det er klart at det er skummelt å ytre seg offentlig. Bare spør Sumaya Jirde Ali. Etter å ha entret den offentlige debatten som 18-åring med et sterkt, antirasistisk budskap, ble hun offer for hatmeldinger og tilnærmet konstant uthenging på diverse nettsider og i kommentarfelt. 

Tilfeller som dette har gitt stor oppslutning for moderering på nettplattformer og scenenekt på debattarenaer. Tendenser som Choi forsøker å motvirke. Det mest sentrale poenget i Chois kritikk er likevel at du ikke er rasist bare fordi du er uenig med en antirasist. Du er forhåpentligvis bare en antirasist med en bedre strategi. I unge menns tilfelle er denne frykten basert på et hypotetisk og feilaktig stempel, mens debattanter som Ali risikerer å bli truet og offentlig utskjelt av rikskjendiser.

Det ironiske er at halvparten av de unge mennene løper «woke-bevegelsens» ærend med sin selvsensur. Det blir ikke behov for debatt om scenenekt, ei heller problematisering av identitetspolitikken. Debattene blir ikke tatt fordi selvsensuren rydder vei. De unge mennene forfekter opplysningstidens tenkere, men går selv rett i fella. 

Bli modig nok til å bruke din egen fornuft. Delta i diskusjoner med folk som er uenige med deg og la det beste argumentet vinne. Følg Kants oppfordring: Sapere aude – tenk selv!