Død, fortvilelse og oppløsning

Februar

Forfatter: Johan Lindvall 

Forlag: Kolon

Antall sider: 164

Et av de mer påfallende litteratur-fenomenene de siste årene, er den tilsynelatende overfloden av selvbiografiske romaner om melankolske, unge menn i hovedstaden, gjerne med betydelige daddy issues. Spesielt blant debutanter synes dette fenomenet å være utbredt. 

Sånn sett skiller ikke Februar av Johan Lindvall seg ut fra mengden. Her møter vi Johan – med samme navn som forfatteren – og følger hans mimringer om hans triste oppvekst i Kungsbacka i Sverige og livet som ung mann. Som barn synes ting å falle fra hverandre rundt Johan: Faren er utro mot moren, moren får kreft, faren truer med selvmord og bestemoren blir dement, for å nevne noe. 

Livet til Johan fremstår med andre ord så til de grader håpløst og retningsløst. Som står det i epigrafen hentet fra indie-bandet Silver Jews: «but baby there’s no guidance when random rules».

Mørke og selvironi

Johans triste skjebne blir ikke mindre trist etter hvert som han blir eldre. Han flytter Oslo, der han mister kontakten med faren (ingen drømmefar dette) og lever et aseksuelt liv i en ettroms studenterleilighet. Men ting er ikke bare mørkt – heldigvis. Etter hvert møter han for eksempel en jente, Malin, som blir hans første kjæreste. Det er også forfriskende at romanen stadig inneholder vittige og selvironiske passasjer, som når han beskriver Malin: 

«[H]un var ikke sånn som jeg hadde forestilt meg at kjæresten min skulle være, virket ikke særlig mørk eller depressiv, og hun prøvde ikke å skrive en roman eller lese Proust».

Men også dette forholdet går over, og boken avsluttes med det som kan ligne en fullstendig desillusjonert, solipsistisk, tilbakeskuende Johan: Det er dette retrospektive perspektivet han skriver fra. At Marcel Proust, forfatteren av På sporet av den tapte tid, nevnes flere ganger, er slik sett ikke overraskende. 

Dette retrospektive perspektivet passer dessuten godt med Lindvalls skrivestil: Han bruker et repetitivt, enkelt språk, fullt av leddsetninger og konjunksjonen «og» – en skrivestil som gir en følelse av at dette er minner som blir husket slik de blir i virkeligheten – på spontant vis – og ikke resultatet av en formodentlig lang og vanskelig skriveprosess. Lindvall har unektelig mestret håndverket skriving er.

Skjebne og forsoning

«Et tilfelle som et godt det regnes for forsyn, men et tilfelle som er ondt det er skjebne», skriver Hamsun i Landstrykere. I Februar er Johans skjebne allestedsnærværende, mens forsynet kun en sjelden gang glimter til – som i de fine naturbeskrivelsene eller når Johan først blir sammen med Malin:

«Jeg tenkte at jeg elsket henne, og det regnet, og det var august, og Oslo var grønt og svart og vått, og vi sto under taket på balkongen min og røykte, og vi bestilte mat og danset i stua til Frank Sinatra og lo, og jeg har aldri vært lykkeligere».

Og likevel: Så lite forsyn, så mye skjebne! Kanskje jeg-personens stadige mimring, hans alltid tilbakeskuende blikk, handler om å uttrykke et ønske om å forstå skjebnen, akseptere virkeligheten og finne veiledning i et liv hvor tilfeldighetene til nå synes å ha styrt — og kanskje også, ved forme og sette sammen minner om forgangne mennesker, å forsone seg med det tapte. 

Mot slutten står det:

«[...] og jeg kjører gjennom Mölndal og forbi leiligheten til mormor og morfar, og jeg vinker til mormor, og jeg elsker mormor, og jeg savner mormor, og jeg elsker mamma, og jeg savner mamma, og jeg elsker pappa, og jeg savner pappa, og jeg elsker Malin, og jeg savner Malin». 

Det er her, hvor Lindvall synes å gå fra å fortvile over det tapte til å akseptere det, at han etter min mening er på sitt beste – ja, her finner han virkelig anløp til noe dyptloddende, litterært og, ikke minst, vakkert.