Dyster indie-folk fra folkesky hytte
Med kun mørk gitarklimpring, bass og vokal har artisten Magnus J. Tennøe skapt den mystiske, dystre og personlige EP-en Trillemarka, januar 2023.
Trillemarka, januar 2023
Artist: Magnus J. Tennøe
Sjanger: Indie-folk
Etter litt journalistisk gravearbeid (les stalking på insta) kommer det frem at EP-en ble produsert på et krypinn i Trillemarka der Magnus oppholdt seg i januar 2023 for å skrive og produsere låtene. Han er ikke den første musikeren som stikker til skogs for å få kreativiteten til å blomstre. Justin Vernon, frontmann i bandet Bon Iver, reiste som kjent også til en folkesky hytte i Wisconsins skoger midt på vinteren og produserte bandets debutalbum. Musikalsk sett kan Tennøes EP minne litt om Bon Ivers tidlige debut med sin enkle gitar og folk-indie-lyd.
Første spor, «Soria Moria», er kanskje EP-ens mest poetiske låt. En ru, mørk gitar som bygger seg opp, setter i gang låta og skaper en dyster stemning. Tennøe synger om å karre seg bort til slottet over tregrensa, bønner under stjerneskudd og venninner som driver med trolldom. Kryptiske og småreligiøse referanser forsterker mystikken. Teksten har et nesten surrealistisk, drømmende preg, samtidig som det musikalske er holdt enkelt. Den gjentagende rytmen fra gitaren dulter og vugger oss videre inn i den drømmende verdenen.
Låtene har poetiske, eventyrlige og litt dagbok-aktige tekster som tidvis funker fint, men som innimellom virker litt internt og ubearbeidet.
«Odesa» kan først virke som en kort, sår og fin kjærlighetssang til en jente som ikke har det så lett. Med tanke på at Odesa også er navnet på en by i Ukraina, får plutselig teksten en annen betydning. Tennøe synger for eksempel «det hagler ondskap over alt du hadde kjær» og «jeg har sittet lammet her ved frokostbordet». Tross tekstens alvorlige budskap, er gitarspillet lettere. Låta har et litt vise-aktig preg, liksom håpefullt og drivende i sympati med Odesa.
Generelt har låtene i Trillemarka, januar 2023 et personlig og litt indie-skranglete uttrykk som har sin sjarm. Beklageligvis er likevel ikke lydbildet alltid helt i vater, ufordelaktig for lytteren og Tennøe selv. Vokalen er ofte for lav. Tennøe synger også mest i samme toneleie som gitarspillet. Derfor forsvinner teksten og stemmen hans inn i lydbildet, og det blir litt grøtete.
Så har Tennøe absolutt potensial til å skrive vakre, poetiske tekster. Likevel virker innholdet i noen av låtene litt lite gjennomarbeidet. Det begynner med gode tekstlige formuleringer før det utover faller litt igjennom.
Tennøe har laget en musikalsk sett enkel samling låter med et dystert og personlig preg.
Musikken gir en tydelig stemning og lydmessig henger låtene godt sammen. Låtene har poetiske, eventyrlige og litt dagbok-aktige tekster som tidvis funker fint, men som innimellom virker litt internt og ubearbeidet. Det blir spennende å høre hva Tennøe kommer med videre, om han fortsetter inn i det dystre landskapet eller finner en annen vei gjennom skogen og over fjellet.