Er du kjip, bare vær det

Det er forståelig at folk fristes til å fremstille seg som en bedre versjon av seg selv i dagens digitale verden. Av og til versjoner av seg selv som ikke eksisterer i det hele tatt. Greit nok, tenker jeg. Det er jo litt av greia.

Det er når folk later som på ekte at det plager meg. Her forleden var jeg på en fest, der møtte jeg tilfeldigvis en gammel kjenning. Vi to hadde aldri en god tone, og jeg vet at dette mennesket er ordentlig kjipt. 

Vi slår av en prat, og vedkommende begynner plutselig å klappe meg på skulderen som om vi var venner. Så drar personen et par vitser. Jeg ler av høflighet, og drar en vits selv. Da begynner vedkommende å le høyt. Jeg blir satt ut, fordi vitsen min var ikke morsom. Og så sier vedkommende «Du har alltid vært så morsom, du». 

Denne personen har aldri ledd av meg noensinne. Jeg husker jo deg fra videregående, og vet at du er superlame.

Senere på kvelden ser jeg at vedkommende forsøker å danse. Jeg sitter i et hjørne og observerer situasjonen. Jeg er helt sikker på at masken vil rakne hvert øyeblikk. Den utgaven av dette mennesket jeg kjenner ville aldri danset, men heller sittet på utsiden og dømt alle andre som danset. Jeg begynner å ane noe litt desperat i bevegelsene. Det ser ikke naturlig ut. Vedkommende anstrenger seg på dansegulvet. For hva? Det er ingen å imponere her. Eller prøver vedkommende å imponere meg?

Kanskje dette mennesket har gått inn i seg selv og tatt et oppgjør, og nå skal vedkommende vise det til fortidens vitne, altså meg. Jeg gir opp, og henter jakken min for å stikke. Det viser seg at mennesker kan endre seg, tenker jeg. I det jeg er på vei ut døra hører jeg et rop. Vedkommende har begynt å kjefte på andre festdeltakere fordi de ikke kan danse jenka ordentlig. Deretter stormer personen ut av festen, forbi meg, og masken er borte.