Et nullpunkt med luftehull

Origo

Forfatter: Anne-Maren Hammerbeck

Sjanger: Roman

Forlag: Tiden

Origo er innenfor matematikk punktet i et koordinatsystem der alle aksene skjærer hverandre, eller der alle koordinatene er null. Man starter gjerne med å finne origo, før man plasserer de andre koordinatene. 

Boken Origo starter med ordet ho, og slutter med ordet ho, og med denne ho-skikkelsen som et ankerpunkt i bokens koordinatsystem får vi høre en historie om en jente og hennes orakelmor.

I løpet av bokens 206 sider skal vi få høre om minner, traumer og det mellommenneskelige, ifølge bokens baksidecover – og det gjør vi kanskje, men boken er skrevet på en måte hvor formen virker viktigere enn fabelen.

Den ferske forfatteren bak, Anne-Maren Hammerbeck, har selv sagt om sin debut at den gjerne kan kalles for en hybrid – et paraplybegrep som stadig flere nyutgivelser blir plassert under. 

Denne hybriditeten til boken – prosa eller lyrikk – gjør at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal lese den når jeg møter den for første gang. Flere av bokens setninger dras over flere sider, som denne setningen som går over fire hele sider: “Og jenta ønsker/å slikke sorgen rein, som en stein/ho legger i munnen, og ho vil holde den lille mora i hånda, holde den lille mora/ i jentehånda,/ta ut steinen,/og si,/se”. Her er altså trykksverte-papir-forholdet ekstremt ubalansert, og det fører til at hånden jobber hardt med å bla, men at hjernen nesten ikke får noe å gjøre.

Hammerbecks skrivemåte, med gjentakelser og litt svevende bilder, er det som driver handlingen i boken fremover. Til tider kan tekstfraser minne litt om Jon Fosses diktning i hvordan rytme, gjentakelser og en langdryg handling er blandet sammen. Men hver gang jeg må bla om, som altså er veldig ofte, blir jeg revet ut av bokens univers. Når jeg så klarer å ta opp tråden igjen, og blir oppslukt, blir jeg etter en stund atter spyttet ut av bokens narrative univers.

Etter å ha lest boken én gang fra perm til perm sitter jeg derfor litt forvirret igjen. De gangene jeg var i tekstens univers var opplevelsen fin, og ordene snakket sterkt til meg. Kanskje er jeg ennå ikke vant til å lese hybridbøker – en sjanger stadig flere debutanter velger. Eller kanskje har Hammerbeck skrevet en bok som krever flere lesninger for at tekstens fabel skal tre frem.

Uansett: Hammerbecks debut er sterk i språket, og viser at forfatteren har anlegg for vakre skildringer og en god sans for tekstlig rytme. 

Så lenge det har eksistert litterære sjangere har det også eksistert opprør mot de samme sjangerne. Mer interessant enn å vise at man kan radbrekke litterære sjangere, som om å skrive litteratur er en teknisk øvelse, er innholdet, meningen, intensjonen og selve visjonen som ligger bak teksten. Det er ingen tvil om at Hammerbeck er teknisk dyktig, men hva denne teksten egentlig dreier seg om, og hva den prøver å fortelle meg, er fortsatt ikke helt klart.