Hører staten hjemme i senga?

I dag er 8. mars. En viktig dag for noen, en vanlig fredag for andre. Opptrappingen til kvinnedagen er derimot vanskelig å unngå, selv for de som prøver. År etter år har vi sett Kari Jaquesson og såkalte «liberalfeminister» debattere om hvorvidt salg av sex er ærlig arbeid eller et produkt av misogynistisk mannskultur, som toppet seg da førstnevnte oppfordret sistnevnte (17) til å prøve «å suge pikk ti ganger i døgnet». 

Høydepunkter som dette har derimot uteblitt fra årets kvinnedebatt. Istedenfor å snakke om klassikerne prostitusjon, likelønn og gratis tamponger, har vi heller snakket om menn. En merkelig utvikling vil kanskje noen påstå. Selv vil jeg kalle den en nødvendig en. I lys av at gutter ligger milevis bak jenter på skolen, begår oftere selvmord, og generelt lever kortere liv er det på høy tid at menn blir inkludert i likestillingspolitikken, fremfor å kun være en norm som andre grupper blir målt opp mot. 

Problemet ligger i hvordan vi gjør det. Når FpU-leder Simen Velle, med god hjelp fra venstresidens maskoter Mímir Kristjánsson og Magnus Marsdal, bretter ut om hvor kjipt det for menn å ikke få seg et ligg, samtidig som de skylder litt på feminismen i samme slengen, antydes det at sex er noe kvinner skylder menn. Noe vi har stjålet fra dem. 

Det er en farlig kobling, men den er ikke ny. I «The Right to Sex» utforsker Oxford-filosofen Amia Srinivasan hvorvidt det er en medfødt rettighet å ha tilgang til intimitet, sex og kjærlighet. Boken er et forsøk på å forstå (istedenfor det mer litt fristende alternativet latterliggjøre) den fremvoksende incel-kulturen. Blant annet sammenlignet Srinivasan incel-mennenes vrede mot «blonde babes» med arbeidsløse Trump-velgere som tror at innvandrere har stjålet jobbene deres, når den egentlige syndebukken er landets sosioøkonomiske ulikhet. 

I incel-kulturens tilfelle mener Srinivasan mennene bør flytte sinnet over på det kapitalistiske og rasistiske pornomarkedet som har installert et begjær i dem for damer de ikke kan få. Hovedpoenget til Srinivasan er likevel at det er samfunnets strukturer som er incel-guttas virkelige fiende – ikke dama som nektet å bli med deg hjem fra byen forrige helg. 

Tar vi med Srinivasan beretninger om incel-kultur hjem er det lett å dra paralleller til forrige ukes guttedebatt. Men vi bør også la oss inspirere til å se på de underliggende strukturene bak mannfolkets kollektive (og viktigst: høyst ufrivillige) sølibat.

Med fare for å høres ut som Trygve Slagsvold Vedum, vil jeg derfor foreslå at desentraliseringen av bygdene kan ha hatt en finger med i spillet. Kvinner har valgt bort rånekultur til fordel for hovedstadens kaffe latte-liv. Mennene har blitt igjen. Valget er forståelig, og jeg har gjort det selv. Men det burde ikke stoppe oss fra å innføre politiske tiltak for å stoppe utviklingen. Det trenger heller ikke være så vanskelig. En kafé kan være nok.

Eller så kan vi innføre flere valgfag i skolen. Det norske skolesystemet har blitt kritisert for å favorisere flinke pikers evne til å sitte stille og pugge tall, mens gutter har blitt satt på sidelinjen med dårligere karakterer og høyere frafall. Drop-out-status og et karakterkort druknet i 2-ere funker verken som sjekketriks eller bygger selvtillit. Å lage en skole der gutter igjen kan føle på mestringsfølelse er derfor en mer naturlig måte å skaffe de kjærester på enn å statsregulere kjønnsmarkedet. 

Dette er bare et par eksempler på strukturelle grunner som kan forklare, og tilby løsninger til, mange av dagens kjønnsforskjeller. 

Vi bør heller ikke se bort ifra at noen kvinner er sjeleglade for at de nå ikke blir tvunget inn i ekteskap for å få lov til å ta opp lån, eie hus og spise mat. Men når vi har 1,4 millioner single her til lands, og enslige generelt rapporter om lavere livskvalitet enn den øvrige befolkningen, så er det en ganske sterk indikasjon på at verken kvinner eller menn er overveldende fornøyd med status quo – om det så handler om at en mann stikker av med alle damene (og du får ingen) eller han du er forelsket i ligger med alle venninnene dine (etter at han lå med deg). 

Når det er tapere på begge sider må vi begynne å tenke på samfunnet som en helhet og ikke som et zero-sum game, der noens seier blir andres nederlag. Kjønnskamp tjener ingen.