Høye viker og mannlig hårtap

Her om dagen fikk jeg et nytt problem å tenke på som ung mann: hårtap. Jeg sto foran speilet og pusset tennene, og da jeg lente meg over servanten for å skylle munnen, ble jeg oppmerksom på at vikene mine var høyere enn jeg trodde. Langt høyere, faktisk. Sannelig begynte det ikke å bli puslete på issen, også. Dette i en alder av 26. Faen, ass. 

Det burde muligens ha demret – det siste året har jeg bitt merke i at frisørene jeg frekventerer svarer merkelig unnvikende når jeg forteller hva slags sveis jeg vil ha. Jeg viser frem bilder av David Beckham, noe senere Justin Timberlake, litt ymse fra Pinterest, og spør om en slags fade. «Den sveisen passer ikke så bra til deg», «jeg skal se hva jeg kan gjøre», «du har litt tynt hår», lyder det fra sympatiske unge damer med bleket hår og Hoka-sko. 

Her om dagen var jeg imidlertid hos en frisør i London, hvor jeg for tiden studerer – en ung mann fra Teheran utstyrt med voldsom, persisk manke. «You got a too high widow’s peak for that, bruv», sa han likefrem, forbannet hverken med angelsaksisk eller nordisk blygsel. 

«Widow’s peak» er det engelske begrepet for høye viker, og viser til spissen som dannes i hårfestet når hårlinja svikter. Navnet kommer av viktoriatidens overtro, som ville ha det til at kvinner med høye viker hadde høyere sjanse for tidlig enkestand, ettersom hårfestet da liknet formen på datidens kvinnelige sørgekapper. Sørgekappene var påkrevd å bæres etter mannens bortgang i de øvre sosiale lag, både som signal om at andre menn skulle ligge unna, samt at det avkrevdes en viss aktelse overfor en kvinne i sorg. Verst av alt var at hun attpåtil ikke var gift lenger. Det var ikke bare-bare i viktoriatidens sosiale spill. 

I vestlig populærkultur ser det derfor ut til at vikene er blitt gjenstand for en slags semiotisk blødning: Ser vi en widow’s peak, har vi gjerne å gjøre med en mørk kvinneskikkelse som er blitt svartsynt og bitter. Om det skyldes ensomhet eller fall i sosial rang vites ikke – men gjerne finner vi også en dose fandenivoldsk galskap. 

Disney har gjort det til et varemerke for sine kvinnelige antagonister. Kroneksemplene er dronningen i Snehvit og de syv dvergene, den onde gudmoren i Tornerose, samt stemoren i Askepott, hvor enten sørgekappen eller vikene er gjort til et visuelt hovedtrekk. Vi finner dem hos karakterer som Ursula i Den lille havfruen samt de djevelske siameserne i Aristokattene. 

For oss menn har vikene kuriøst nok over tid antatt tilsvarende konnotasjoner. Et prakteksempel er Dracula og den klassiske vampyren. Andre eksempler er Jokeren, Stephen King-klovnen Pennywise, samt en annen ikonisk King-karakter: Jack Torrance i Stanley Kubricks Ondskapens hotell, gestaltet av den klin sprø og særs vikebekledde Jack Nicholson. Hårlinja gir et signal om at karakteren er totalt ute av vater allerede fra første scene – lenge før han smeller øksa gjennom døra. 

Som for å anslutte den symbolske sirkelen har Darth Vader fått et kappestykke på hjelmen som likner forunderlig mye på plagget som ga opphav til det hele. 

Som vanlig mann forbindes vikene uheldigvis med andre ting enn lumske planer og tjæresvart blod. Snarere gir den sviktende hårlinja opphav til resignasjon og mimetisk begjær for krøllete California-fuckboys, skal man tro Instagram-reels. Under «male high widow’s peak treatments» diskuterte akksalige sjeler daglig innmassering av rosmarinolje, små, nålbelagte ruller som perforerte hårsekkene, dyre medikamenter som Minoxidil og Finasteride (tydeligvis svært vanskelige å få på resept), anskaffelse av en voluminøs ansamling snapbacks-capser, hårtransplantasjon i Tyrkia for tre tusen dollar. Enkelte hadde begynt med tupé. Andre med antidepressiva. 

Etter en halvtime med scrolling var jeg ved å anta en houellebecqsk legemsforakt og resignasjon over egen aldring. Ja, samtiden preges av dødsfornektelse… big news… Likevel var dette nokså mørke saker. Jeg kjente meg nærmest ved vidd og veis ende. 

Jeg valgte å oppsøke Kvinneguiden: nettets siste skanse. «Høye viker er SEXY!!» skrev AnonymBruker. 

«Kjæresten min har alltid hatt høye viker – og han har utrolig draget på damene (forvirret emoji)», skrev en annen. «Aksel Lund Svindal har høye viker. Han er da virkelig kjekk», skrev en tredje. Nevnt var også Michael Fassbender, Vegard Ylvisåker, Harry Styles. Dette var da slett ikke så ille, tenkte jeg. Eventuelt kan jeg jo barbere det hele av og ende som en skalla, slipsløs marxist, slik som den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis… Tanken var forlokkende. 

Etter jeg hadde barbert meg, befant jeg meg på Heathrow, på vei hjem til jul. I ankomstområdet så jeg minst et dusin ruslebiffer med nyanlagte hårtransplantasjoner og hårfester som nå var så lave at de løp sammen med øyenbrynene. Det så da sannelig ikke veldig lurt ut. 

Åsynet minnet meg om et annet glitrende Nicholson-portrett – av den utilregnelige, men sympatiske skurken R.P. McMurphy i Miloš Formans filmatisering av Gjøkeredet. I filmen gjemmer Jack Nicholson vikene, og går med lua dratt ned til øyenbryna. Filmen ender med at han blir lobotomert.