I hverdagens randsone

Anløp til noe virkelig 

Forfatter: Magnus Aasdalen 

Forlag: Cappelen Damm 

Antall sider: 142

Man føler kanskje at man har møtt dem før, karakterene i Magnus Aasdalens noveller: Retningsløse, men intelligente unge menn, som svirrer rundt uten å ha et tydelig definert mål. Mennesker som nekter å gå på akkord med storsamfunnets forventninger hva gjelder arbeid, utdanning og etablering. 

I stedet omgir de seg med rus, bøker og ufruktbare forhold - ting som kan minne om befrielse, men som mest av alt kanskje egentlig er en flukt fra egen uforløsthet.

Med dette som utgangspunkt er det kanskje en bragd i seg selv at resultatet ikke er en overveldende klisjefylt affære. Mest av alt skyldes det at Aasdalen er en skarp og ordkyndig observatør, noe som også gjør hans debutbok leseverdig. 

Nedenom og hjem 

En betydelig andel av samlingens noveller finner sted på bygda, og kretser rundt en mannsfigur (lik dem beskrevet over), og dennes forhold til en kvinne. Handlingsmessig skjer det ikke all verden, og historiene drives først og fremst av hovedkarakterens indre tankeliv, og da særlig dissonansen mellom dette og omgivelsene. 

Karakterene til Aasdalen er skikkelser som lever inne i seg selv, omgitt av mennesker og miljøer som ikke evner å forstå dem. Et eksempel på dette finner vi i bokas første novelle, hvor hovedkarakteren får Åsne Seierstads Bokhandleren fra Kabul i gave fra en kvinne han har et forhold til, en gave som beskrives som «…et søtt, men malplassert forsøk på å nærme seg litteraturinteressen min.» 

Under lesningen dras tankene i retning Charles Bukowski. I likhet med Bukowskis antihelt Henry Chinaski er Aasdalens protagonister bærere av en alkoholisert og maskulinisert (om enn ikke fullt så misantropisk) uvilje i møte med den sosiale verden. De har ingen i stand til å forstå dem - men har heller ikke noe stort ønske om dette. De forsoner seg heller med at deres plass er i utkanten, hårfint utenfor det gjengse sosiale rommets grenser. 

Noe underlig 

I enkelte av samlingens andre noveller er stemningen annerledes, og kan minne mer om noe skrevet av Kjell Askildsen. Dette fordi de i tillegg til å ha et dvelende preg, også gir en følelse av at noe uhyggelig lurer i bakgrunnen. Spesielt den magisk-realistiske Telemark Arbeiderblad bør her nevnes, hvor bygdenorsk sommeridyll utgjør bakteppet for et uforutsett handlingsforløp. 

Jevnt over er Aasdalens noveller morsom lesing. Hovedgrunnen til dette ligger i språket, som er fargerikt og fullt av original bildebruk. Eksempelvis beskrives lyden av en skuddsalve som «…om noen slapp fire bibler på et tregulv».

Samtidig har novellene en del å gå på hva gjelder handling, og særlig fordi mange av dem - de med protagonistene beskrevet tidligere - i altfor stor grad tenderer til å repetere hverandre. Vi møter de samme situasjonene, uten at det later til å være noen vesensforskjeller dem imellom. Det er mulig dette er et villet grep, men i så fall er det etter min mening ikke helt vellykket. Mangelen på uforutsigbarhet gjør at novellene risikerer å fort havne i glemmeboka - kanskje burde andre typer fortellinger fått større plass?

Magnus Aasdalen har likevel skrevet en solid debut, og Anløp til noe virkelig kan derfor absolutt anbefales.