Instagram-poesi for BI-gutter

Finans

Forfatter: Martin Svedman

Sjanger: Lyrikk

Forlag: Cappelen Damm

Antall sider: 90

Hva er et godt dikt? Reglene for lyrikken er få, og harde krav til form eller innhold er som regel utdaterte formalia som ikke nødvendigvis er spesielt viktige for diktenes umiddelbarhet, kvalitet eller evne til å berøre leseren. Samtidig er det lett å anklage Instagram-poesien – eller samtidspoesien som helhet – for å være overfladisk og intetsigende. Ofte er den nettopp det. Men det skrives virkelig gode diktsamlinger også i vår tid. Martin Svedmans nye diktsamling Finans er dessverre et eksempel på førstnevnte.

Samlingen, delt opp i fem deler, følger sånn noenlunde historien til et selskap fra start, eller «gründing», til slutt. På første side legger Svedman grunnlaget for det som kunne vært en interessant utforskning av kapitalkrefter og tilhørighet, men ender i intellektuell konkurs: «Morskonsernet ville ikke ha oss lenger/ Solgte bedriften til et oppkjøpsfond i Boston/ Er en av den som sitter hjemme/ Permittert uten lønn / Året har nettopp skiftet / Dagene er korte og kalde».

Bakerst i boka står det, overraskende nok, at noen av linjene er hentet fra den romerske poeten Ovid og hans verk Tristea, som er skrevet mens dikteren var i eksil. Også Svedmans dikt handler på sitt vis om å stå på utsiden. Det lyriske jeget mister jobben når firmaet går dunken. Han har en datter, som det virker som han er glad i, og en ekskone det ikke virker som det er så farlig med. Så har han noen kolleger, blant andre Emma, som gråter når hun sier ham opp. Ingen av karakterene utforskes noe særlig, heller ikke det lyriske jeget. 

Språket holder oss hele tiden på avstand. Det som kunne vært en fascinerende og brutal synliggjøring av kapitalens rå krefter og kalde skulder, blir dørgende kjedelig. Rammefortellingen er i det hele vanskelig å få grep på, hvilket ikke hadde vært noe problem dersom diktene evnet å stå på egne ben. Kanskje er det finansterminologien som er strødd så generøst at det virker parodisk, eller kanskje er det at dette er så banale dikt at de kun er poetiske i kraft av at forfatteren evner å trykke enter. 

Ikke et eneste dikt fester seg på pannebrasken, ingen vending heller, for den saks skyld. Språket er fullstendig blottet for rytme, klang og dybde. Iblant er det nesten latterlig, som her: «Må like å bli solgt til / for å selge / Opsjoner er ikke vanskelig / men krever store kunnskaper / Praktisk talt ingen fritid». 

Cappelen Damm synes å være desperate etter å nå ut til en ny målgruppe, men også BI-studenter fortjener gode dikt. De kan for eksempel lese Ovids Tristea, til og med for dem burde det være mer å hente der enn i det Svedman har rasket sammen. I Finans virker det som at Cappelen Damm har tent litt for raskt på ideen om å skrive en diktsamling om kapitalens verden og latt produktet gå litt for fort i trykken.