Klisjepoetisk tåkefyrste

Betonglandskap

Artist: Hjertelsag

Plateselskap: Fysisk Format

Sjanger: Rock

Etter å ha brettet ut om bruddet med sine tidligere bandmedlemmer på plata Tyvens dagbok, er vokalist Robert Eidevik klar for å bedrive brosteinens poesi igjen. Stigende ut av bergens-tåka møter vi et Hjerteslag som har lagt synthlandskapet bak seg, til fordel for klamme klisjeer svøpt i svensk-inspirerte rocketoner. Færre damer og strider, mer gønnere og blitzregn. Hjerteslag feier for døren til sitt mojo-dojo casahouse i deres nye album Betonglandskapet.

«E' det bare meg/ Eller kokar hele Bergen/ For alt vi tar i blir til Seriegull», lyder Brannbatalojonens rop til melodien av Hjerteslags Kong Oscars gate. Men Hjerteslag bak bergens-hymnen er borte vekk. Den brutale sannheten møtte oss allerede på låta “Post 5071” fra Tyvens dagbok: «Og sånn det brenner/ jeg har mistet noen venner i dag/ de skulle stoppe meg i å hete Hjerteslag». Hardt. De tapte vennenes nye band Kristi Brud har kapret en plass på ØYAs festivalplakat, mens Hjerteslag endelig synes å ha kommet seg fra bruddet med bandmedlemmene. Stridsøksens begravelse har derimot resultert i tekstlinjer preget av platte tankerekker og Eidevik tyr stadig til «trubadur som synger det han ser»-metodikken. «Jeg har gått meg vill i tåken», «Shit, se der, et gatelys», «Alene mellom blokkene i skumringen». Bare å smelle på Betonglandskap for å høre dagens værmelding fra Bergen.

Kan´ke keite seg ut av denne knipa

Der Tyvens dagbok ga plass til sjarmerende keiting om damer, fyll og feider, prøver nå Eidevik heller å skvise ut alvoret som finnes i ham til, tja, såre låter om mentale lidelser, familiesavn og tåkevandring. Tekstene føles som kaving etter såre øyeblikk i hjernebarkens roteskuff, som kan passe alvoret i både hardere gitar og trommer. Instrumentalpartiene er derimot livbøyen i det ellers grunne tankestrømmen Hjerteslag vokalisten har lagt på svøm i. Her rimes «pistoler» med «mellom stoler», og det er klinkende klart at Bergens Bukowski må ha slipt ned byens brostein i søken etter mulige klisjerim. 

Gønnere og dødsangst

Introsporet “ond sirkel” introduserer Hjerteslags nye, hardere tone, etterfulgt av den tåkevandrende låta “Bipolar”. Sistnevnte åpner opp med westernfilm-inspirert gitar i samspill med pusete Lars Lillo Stenberg-aktig vokal. Oppdagelsesferd i egen barndom og selvrealisering plasseres i skumringen blant russisk rulett og ladde pistoler. Blant mimring og småkleine krigsreferanser lirer plutselig Eidevik fra seg linjen «Jeg er høyt der oppe, jeg er lav, jeg er bipolar.» Låta er som en slapp håndsrekning til guttaboys om at det er ok å snakke om egen psykisk helse. Dette minner meg om Aslak Hartbergs bok Hva jeg forteller fulle gutter som kommer bort og later som de ikke vil snakke om panikkangst. Med fem øl innabords åpner de plutselig opp om å være bipolar, før det tar en brå vending til interessen for maskingevær og andre verdenskrig. 

Solide doser nostalgi hentet fra Hjerteslags tidligere katalog er med på å løfte Betonglandskapet betraktelig. Man vet akkurat i hvilke låter det forventes å na-na-nae melodipartiene, mens man slenger en hånd i været. Det er derimot lite trolig at Betonglandskapets resirkulerte lyd vil seile inn på Bergenstribunene igjen. Albumet vitner om et Hjerteslag som ikke greier å se fremover og har grodd fast i deres tidligere storhetstid.