Et universitet av middelmådighet?
Universitetet må tilby færre emner, og heller bli skikkelig gode i noen fag, mener kronikkforfatteren.
Alle er like flinke. Men hva med dem som faktisk er litt flinkere?
Det er lov å være median-flink i Norge. Det vil si at du kan være gjennomsnittlig flink, eller midt på treet, eller som alle de andre: Velg selv, så lenge du er like flink som oss. Det passer liksom den offentlige skolen best. Så også ved Universitetet i Oslo (UiO). Bredden blir dyrket og middelmådigheten høstes inn. Så hvordan skal vi dyrke frem en flinkere avling studenter? Svaret er å rendyrke det UiO er best på, og luke vekk studier der andre er bedre enn oss. I tillegg må flinkheten frem, for flinkiser finnes.
Det er lov til å si at noen fagmiljøer er bedre enn andre. Det er lov til å si at noen universiteter er bedre enn andre. Det er dette spissing handler om. Vekk med likhetstanken!
Det første problemet er at bredde går på bekostning av spissing. UiO har et så bredt fagtilbud at det ligner en konkurranse i å finne på nye emner med velklingende navn proppet med plussord. Hva med å studere seg til en bachelorgrad i «IT – språk, psykologi og logikk» eller «Vesteuropeiske middelalderstudier»? Denne typen bachelorprogrammer avstedkommer et betimelig spørsmål fra næringslivet. I omdømmeundersøkelsen som er foretatt blant premissleverandører for UiO, lurer spesielt arbeidsgiverne på hva vi faktisk kan når vi er ferdigutdannet ved universitetet. I tilbakemeldingene uttrykkes det klart at «universitetets fagtilbud er for bredt, det må spisses og prioriteres tøffere.»
Hvorfor skal UiO tilby italiensk når et universitet i Italia naturlig nok har mye bedre kompetanse? Hvis du vil lære italiensk: Reis til Italia, for svingende! Ha i mente at vi lever i en globalisert verden, i det minste i et EU med fri flyt av utdanning. Det er som når et bittelite sykehus i en trang fjordarm insisterer på å forestå komplisert hjertekirurgi, mens kardiologispesialister på Rikshospitalet sliper skalpellene. Noen er bedre enn andre. Vekk med likhetstanken!
Med dagens praksis dyrker vi frem en haug med middelmådige fagtilbud.
«Prosess faglige prioriteringer» er nå snart ferdig. Vi kan håpe på at universitetsledelsen har kvesset kniven og skåret igjennom overfor den evinnelige tanken om at «alle fag er like viktige å tilby ved UiO». Likhetstanken legger en tankefull skygge over de tøffe prioriteringene, og hindrer UiO i å bli et målrettet universitet med en klar og tydelig profil. Med dagens praksis dyrker vi frem en haug med middelmådige fagtilbud. De beste fagtilbudene må frem i solen.
Gode fagmiljøer skapes ikke gjennom politiske vedtak. Gode fagmiljøer skapes ved å prioritere de gode fremfor de som ikke er fullt så gode. I dag spres personelle og økonomiske ressurser tynt utover et hav av forskningsmiljøer. Bevilgningene må føle seg som Bilbo Lommelun: «I feel thin; like butter scraped over too much bread.» La oss heller gi alt smøret til de beste fagmiljøene, så de riktig kan fete seg opp. For de gode fagmiljøene er virkelig gode i internasjonal sammenheng, men de sultefôres når midlene drysser lett over hele linja av fagmiljøer.
Vi må spisse fagmiljøene fordi våre bachelorgrader og mastere skal være stinne av internasjonalt god kvalitet når vi sitter med de endelige papirene i hånda. Gjennom å styrke de flinke fagmiljøene vil kompetansen hos disse bli bedre, og i neste omgang overføres denne kunnskapen til studentene. Det skal være et kvalitetsstempel å ha gått på UiO. Igjen er likhetstanken en bremse for utvikling: Alle fagmiljøene skal få like lite penger. Et prakteksempel på median-flinkhet i det sosialdemokratiske Norge.
Da UiO gjennomførte en omdømmeundersøkelse blant sine viktigste premissleverandører, fikk de klar tilbakemelding på at de er altfor utydelige. Eller som det ble formulert på UiO-administrasjonsspråket: «(…)universitet er forventet å ha en langt tydeligere profil og være mer aktiv og relevant i forhold til det øvrige samfunn.»
For å stake kursen ut av tåka må det kuttes. Noen må ta det sosialdemokratiske bladet fra munnen og si «Vi kan bli best på noe, men ikke alt det andre.» Dette kan med andre bokstaver sies på følgende måte: «Vi må legge ned en haug med emner og bachelorprogrammer, og yte mest til de fagmiljøene som yter best.» Sånn.