Kvalitet om det kvalitative

På denne tiden i fjor satt statsviter Øivind Bratberg i U1-kjelleren sammen med noen kollegaer og diskuterte muligheten for ulike metodiske tilnærminger ved statsvitenskapelig institutt på UiO. Bratberg ønsket seg da et større metodisk mangfold i samfunnsvitenskapene. Med boken Årsaksforklaringer i kvalitativ analyse har han bygget videre på sitt synspunkt, og han håper nok at en mangfoldig bukett av yrende samfunnsvitere – med stort innslag av kvalitativt orienterte forskere – snart vil blomstre. 

Boken er strukturert slik: I kapittel 1 redegjør han for hvorfor vi trenger ulike kvalitative tilnærminger – altså analyse av enkeltstående hendelse/objekt etc. – for å kunne forklare noe i et samfunn som er sammensatt og komplekst. I kapittel 2–4 introduserer han tre ulike strategier en samfunnsforsker kan bruke når vedkommende arbeider. Kapittel 5–6 handler om metoder for innsamling av kvalitative data, med fokus på tekst og intervju. I avsluttende kapittel sys trådene sammen i det som er en hyllest til tolkning som grunnlag for forklaring. 

I skrivemåte er han pedagogisk smart – skjønt han til tider kan forenkle stoffet på grensen til det banale og trivielle. Denne pedagogiske tilnærmingen kommer for eksempel frem når han bruker kriminaletterforskning og legens diagnostisering av pasienten til å illustrere de ulike metodene. Dette fungerer bra, og det gjør det lettere for en student å henge med på hva mulig ukjente begreper, som prosessporing og kongruensanalyse, egentlig betyr. 

Samtidig er ikke boken for hvem som helst. I prologen skriver Bratberg selv at den er til for dem som er «interessert i forskning med ikke-statistiske data». Med eksempler som EU-motstand i Norge, E6-utbygging gjennom Lågendeltaet og svensk Nato-søknad er det nok hovedsakelig samfunnsvitere, og især statsvitere, som vil kjenne nysgjerrigheten pirre. Dette er Bratberg bevisst på, noe som kommer frem av de mange henvisninger videre til spennende studier, som bruker strategier og metoder han introduserer for leseren. Med en tilgjengelig, pedagogisk skrivemåte og med gode oppsummeringer og øvingsoppgaver, fungerer boken derimot utmerket for den tiltenkte målgruppen. I tillegg fremviser Bratberg en imponerende bredde og innsikt i forskjellige interessante metodiske bemerkninger og samfunnsvitenskapelige studier i sine henvisninger, og understreker slik en posisjon som frontfigur i norsk kvalitativ samfunnsvitenskap. 

Under det som helt tydelig er en introduksjonsbok til kvalitativt samfunnsvitenskapelig forskningsarbeid, finner vi en Bratberg som vil utfordre en samtid preget av kvantitativ vitenskap, av store datasett, statistikk og kunstig intelligens. Samfunnet er komplekst og vanskelig å forstå seg på. Derfor trenger vi mange måter å studere samfunnet på. Bratberg vil vise hvor mye spennende og verdifullt man kan finne ut ved bruk av kvalitative analyser. I bunn ligger det en dyp humanisme: «Maskinene kan ikke ta stilling til utviklingen, vurdere egne analytiske kriterier i lys av normative verdier og ta del i ordskiftet om retningen på samfunnet», skriver han, og med det uttrykker han at studier av samfunnet, med alle sine menneskelige handlinger, nødvendigvis alltid vil trenge fortolkninger og vurderinger gjort av mennesket. Halleluja, sier jeg, og ber med det SV-fakultetet sette boken som obligatorisk pensum.