Ny teologisk utdanning
Muligheten for å slippe inn andre teologiske utdanninger enn den protestantiske ved Det teologiske fakultet er spennende. Det multireligiøse samfunn er en realitet i Norge, men er ikke reflektert i mulighetene for teologisk utdannelse av religiøse ledere på norsk jord. En effekt av dette er for eksempel at så godt som alle imamer ved norske moskeer er utdannet i Asia. At religiøse ledere i mange trossamfunn ikke har særlig lang fartstid som innborger i Norge er åpenbart noe som påvirker den teologiske debatten, den religiøse utøvelse og trosveiledningen i mange av Norges hellige hus. En mulighet til å utdanne prester i samme land som de skal utøve sitt virke er noe alle trossamfunn bør ha som mål.
Dog er det mange skjær i sjøen på vei frem til et slikt mål. Å studere teologi er noe ganske annet enn å studere religion, og balansen mellom ansattes forskningsfrihet og lærestedets teologiske standpunkt kan være vanskelig. Og enten teologi forskes på og undervises ved en offentlig eller en privat institusjon, er det mye offentlig regulering å forholde seg til som tidvis kan være brysomt for religiøse miljøer som ikke alltid ønsker alle liberale tanker og pålegg velkomne. Homofilidebatten ved Det teologiske menighetsfakultet i 2001 illustrerte noen utfordringer som vil være minst like store i et islamsk eller katolsk forskningsmiljø. Men gevinsten av å løfte ulike religiøse utdanninger, med de teologiske debatter det medfører, inn i akademia i Norge, er så stor at utdanning av langt flere religiøse ledere her til lands bør bli en konkret plan.
Bedre vern
«Institusjonen skal, så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov», sier Universitets- og høgskolelovens § 4-3, (5). Denne utilstrekkelige paragrafen er alt studenter med behov utover det vanlige kan påberope seg. Listen over tilfeller der tilretteleggingen er for dårlig er lang. Ukens eksempel er en dyslektiker som ikke får brorparten av pensum på lydbånd, slik hun trenger, og det er liten grunn til å undre seg over hvorfor dyslektikere er underrepresentert i akademia. Lærestedene bruker helst penger kun på det de må, og da må løsningen være et rettskrav som tvinger frem en prioritering av læringsmiljøet for studenter med særskilte behov.