Fremragende undervisning til fremragende studenter

Stjernø-utvalget la 22. januar frem sin NOU om fremtidig organisering av høyere utdanning. En slik utredning møter store utfordringer. Et av hovedmålene i en reform av høyere utdanning må være å styrke mulighetene for fremragende studenter, som må få muligheten til å ta utdannelsen, til og med doktorgraden, innenfor kvalitativt fremragende miljøer. Det er fantastisk å se at dette faktisk er et av hovedfokusene i utredningen.

Å gi fremragende utdanning til fremragende talenter henger tett sammen med konkurranseevnen både nasjonalt og internasjonalt, samtidig som det er et mål i seg selv for å fremme forskning i internasjonal toppklasse.

Her har utvalget flere gode forslag. Ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF) foreslås videreført og om mulig utvidet, og det skal i større grad forventes at undervisning og veiledning integreres i sentrenes virksomhet. Dette er en svært god idé, da det på sikt vil gi klynger med elitemiljøer på de ulike institusjonene.

Nonstopen på bløtkaka er forslaget om å opprette Sentre for fremragende undervisning, inspirert av SFF-ene. Utredningen foreslår å tildele 50-100 millioner i støtte til miljøer som kan vise til særlig gode resultater. Miljøene bør samtidig få mulighet til å sette høyere opptakskrav, bruke alternative opptaksmetoder og ha flere ansatte per student. Og hvis dette gir samme givet på institusjonene som SFF-ene har gjort, vil vi se en oppblomstring av initiativ for å fremme fremragende undervisning.

Forskerutdanning, som i dag blir mer og mer spredt og fragmentert, foreslås samlet innenfor forskerskoler, hvor det skal være en minimumsstørrelse på miljøet. Dette forslaget fortjener også støtte, et studiemiljø av en viss størrelse er en forutsetning for faglige stimuli og evne til å tiltrekke seg internasjonale studenter.

Resultatet av disse forslagene er at ideen om eliteuniversitetet realiseres. Ikke som én institusjon, men som klynger av elitemiljøer på ulike institusjoner som hele tiden må opprettholde kvaliteten for å få videre støtte. At alle institusjonene kan konkurrere om privilegiene bør også kunne stimulere frem gode initiativer over hele linja. Samtidig er det avgjørende at det ikke blir flere sentre enn at de som får tittelen faktisk er fremragende.

Konklusjonen må derfor bli at mange av forslagene fra 68-eren og SV-eren Steinar Stjernøs utvalg overraskende nok er glimrende. Det gjelder selvfølgelig ikke alle. At spesialisthøyskoler med høy kvalitet foreslås tvangsfusjonert med større institusjoner, og at statens strategiske kontroll over forskningssektoren foreslås økt, må kritiseres.

Men vi må ikke skyte alle spurvene med kanonen: Forslagene som vil bidra til fremragende undervisning til fremragende studenter må følges opp.