Lydkreft i kjelleren

I det kveldens oppvarmingsband Pachinko – som forøvrig gjør en god opptreden, med sømløs, lettbeint popmusikk – teller jeg rundt ca 70 publikummere på U1, puben som ligger i kjelleren på Eilert Sundts hus på Blindern. 

Det betyr at salen ikke engang er halvfull, noe som må sies å være en skuffelse for et band som jevnt over har mottatt strålende omtaler i rikspressen. 

Samtidig kan nok vinterstorm og innstilte bussavganger kanskje ha medvirket til at folk holdt seg hjemme? Kontroll over været er vel tross alt for mye å forvente fra et punkband. 

Det er forsåvidt heller ikke primært bandets feil at konsertens første låter ikke funker som de skal. Lyden er elendig, og ingenting låter slik det er ment å låte. Trommene er for høye, vokalen for lav. Lydmannen på U1 unner nok bandet en beklagelse. 

Og ikke nok med det: I det ting endelig later til å være på plass ryker bassisten (!) en streng. Man får følelsen av at alt som kan gå galt går galt, og bandets forsøk på å godprate seg ut av situasjonen er kun middels vellykket: Publikum får virkelig testet tålmodigheten. 

Bandet kjekler litt om hva som er neste låt, før de så lander på «10 000 soler», etterfulgt av «Tomtomt disco». 

Lyden er fortsatt litt off, men bandet spiller seg stadig varmere. Det er ingenting å si på sceneenergien. På «Salamander» er ting endelig mer på plass, og nå er også publikum fullt påskrudd, det moshpittes foran scenen. 

De to påfølgende låtene, «Sommerskygge» og «Gunerius sommarland» utgjør kveldens høydepunkt. Etter mye tull er lyden endelig god, bandet spiller deilig, energisk og punkete. Det er omsider ordentlig gøy å være på konsert!

Og så annonserer bandet plutselig at neste låt også er kveldens siste. Jøss, tenker jeg i mitt stille sinn, allerede? 

«Tid er penger» er forsåvidt vellykket den, en morsom og høylytt låt - representativ for bandet Hudkreft sett under ett. 

Til tross for mye kluss, viser Hudkreft glimtvis hvorfor de er blant landets mest spennende band. Som konsert er denne kvelden likevel ikke veldig vellykket. 

Samtidig er det som gitarist Roksana Niebrzegowska påpeker fra scenen: «Det er litt DYI med oss, ting går som det går». 

Og nettopp det er vel noe av sjarmen med et bra punkband?