Masteroppgaven er en pest og en plage

Norske studieforløp har lenge hatt den store skriftlige oppgaven som sluttstein. Slik er det også i mange andre land. Likevel synes det riktig å stille spørsmål ved om vi bør holde fast ved denne akademiske tradisjonen.

Mange lærerstudenter finner liten mening i å fullføre studiet slik. Et omfattende skriftlig arbeid synes for mange å ha liten praktisk betydning i læreryrket. Denne oppfatningen kan like gjerne gjelde andre profesjonsstudier.

Masterstudenter bør få alternative tilbud til utarbeiding av en forskningsoppgave som sluttstein for studiet sitt. Her kan man se til praksisen ved amerikanske universiteter. Her varierer fullføringskravene mellom fagfeltene. Ved American University, hvor jeg selv studerte, kan samfunnsfagstudenter skrive en sammenfatning av hva man har fått ut av masterutdanningen sin. Kursene, der som her, er gjerne preget av sprikende faglige tilnærminger. Her er det spørsmål om studenten kan nyttiggjøre seg de ulike perspektivene i en diskuterende besvarelse ved avslutningen av studiet.

For noen studenter vil nok masteroppgaven gi gode muligheter for å fordype seg og utforske problemstillinger som engasjerer dem. Men for mange vil det være en stor lettelse å bli kvitt et krevende arbeid som gir lite faglig og personlig uttelling. Den frigjorte tiden kan brukes til andre skriftlige og muntlige oppgaver knyttet direkte til undervisningen og eventuelle praksisperioder. Når vi dessuten opplever at masteroppgavens faglige status undergraves, etter plagiatskandalene denne vinteren, kan det også være godt for undervisningsinstitusjonene å gi avkall på den.