Ren kjærlighet til Mall Girls andre album

Pure love

Artist: Mall Girl 

Sjanger: Indierock

Mall Girl er kjent for sitt avantgarde uttrykk, med myke popmelodier sammen kraftfull indierock og jazz. De er ikke redde for å blande sjangere for å skape ny musikk, noe allerede albumets første låt viser. 

«Inzane» er eksperimentell og dynamisk, den åpner med en seig tone som ligner den man hører før et orkester begynner å spille. «Do you see how you hurt my feelings…» synger vokalist Bethany Forseth-Reichberg hevdende og med masse attitude. Det høres ut som om musikerne denger løs på alle instrumentene samtidig, selv om det fortsatt er system i det massive, mirakuløse lydbildet. Musikken skifter mellom å rocke og groove til å snu helt rundt, bli balladete og myk. Denne første låta river kjærlighetscraving ut av kroppen.

Låtene på albumet veksler mellom kraftfullt og eksperimentelt til rolig og mykt. Der “Inzane” er en dynamisk låt med stort spenn, er «All I Should Have Said», albumets andre låt, en drivende pop-jazz-ballade. Bethany synger mykt om å angre på det man ikke sa, eller å ønske at den andre sa det til deg i stedet. Musikken er varm og lun rundt den melankolske teksten. 

«English Breakfast» glitrer av gitarklimpring, fargerike melodier og flerstemt, fløyelsmyk vokal. Å høre på denne låta er som å spise søte, engelske kjeks som knaser i tennene. Den er leken og veldig stilfull. Instrumentene gjør Bethanys litt innadvendte stemme søt og sassy, og i kjent Mall Girl-stil veksler det mellom rolige vers og mellomspill eller refreng som trykker til. 

Så sklir musikken tilbake til det harde uttrykket. «Inside Out» starter brått med tunge trommer og mørk gitar. Vi er nede i den rivende kjærligheten igjen. Låta tar opp litt av galskapen og kraften fra «Inzane». Dette er desidert albumets mest rocka låt og den med størst hode-dengings-faktor. Mot slutten kommer et parti der de dynamiske skiftene går raskere. Her kommer Bethanys stemme klokkeklart frem mellom de grumsete instrumenter. Den skitne kjærligheten full av galskap er byttet ut med såre, lengtende ord. 

Neste låt, «Super Lazy Girl», gir en sassy, søt og oppgitt følelse. Den skildrer følelsen av å ønske seg noen å sove ved siden av, eller ingen i det hele tatt, eller kanskje egentlig ekte kjærlighet, men det er så vanskelig, og da må man ta tak i seg selv, og det gidder man ikke. Da er det lettere å pakke temaet inn i lette rytmer og en fengende, kul gitar. Der teksten får et mer ærlig og selvransakende preg, går gitaren dypere, rytmen saktere og låter mer uttrykksfullt. Jeg kjenner gitarene trykke i brystet og ta tak i de nære følelsene. Shit, er det jeg som er hun giddaløse jenta? 

«Emo Shred» er sår og fin og åpner med en nedpå vokal som synger «I just want you». Vokalen bølger seg videre og fylles med flere stemmer og ekko, varmt og flytende mellom alle gitarsoloene. Instrumentene kjører fortsatt sitt helt egne jazz-poppa uttrykk med rytmer og magi. Dette er kanskje den fineste låta! 

Hver låt er en godtepose av forskjellige lyder. Musikken er utrolig detaljert. Med gitarriff i ti ulike farger og trommer som plutselig skifter tempo, blir hver låt et eget univers. I forhold til Mall Girls forrige album Superstar er kanskje Pure Love hakket varmere og lunere i lyden, men den eksperimentelle og kraftfulle jazzpoppen står fortsatt frem. Bandets egenart og avantgardiske musikk stopper ikke å overraske, gripe og rive i hjertet.