Synth-pop uten spenning

They Are Asleep

Artist: The Holy Mountain

Sjanger: Synth-pop 

Kommer ut: Fredag 19. april

The Holy Mountain er en litt mørk, synth-pop-gruppe fra Oslo. Mystisk. De har siden 2018 utgitt tre album, og 19. april kommer de med EP-en They Are Asleep.

Det begynner lovende med låta «Never know». Ru, melankolsk synth som klorer i hjertet og hjernen. Bestemte trommer som driver den dystre musikken forover. En mystisk og fjern vokal som silkeglatt synger en tekst man ikke helt hører. Spøkelsesaktig. Som om vokalisten er et hvitt skjelett i en tynn hvit kjole som står foran en mørk, lilla solnedgang et sted nede i helvete. 

The Holy Mountain skriver selv at denne EP-en handler om en fest i helvete. Med tekster om ignoranse, død og naturens forfall og et lydbilde satt sammen av synth, trekkspill og trommer vil de lage musikk som er både lys og mørk. Inspirasjonen har de blant annet hentet fra Y2K-tekno og sci-fi-skrekk. Stemningen musikken gir passer godt til beskrivelsen fra bandet. Det høres ut som noe de kunne spilt på en fest i helvete. 

Men selv om musikken skaper en mørk, varm og guffen stemning som er litt hypnotisk, blir den repetitive klubbmusikken fort kjedelig. Det er lite som skiller seg ut i de fem sangene. Melodiene er enkle og forutsigbare i forhold til rytmene i låtene. Det er lite som fester seg, og etter å ha hørt gjennom EP-en synes jeg til og med det er vanskelig å huske ordentlig hva jeg har hørt i to av låtene. 

Av de fem låtene skiller kanskje likevel «Searing light» og «The Third Place» seg mest ut. «Searing light» er en leken, tullete 2000-talls-inspirert hoppende synth-pop-låt. Den har melodier som får deg til å se for deg førti år gamle, homofile slengbuksemenn i discolys på 1980- eller 2000-tallet. Den ru lyden, kanskje fra trekkspillet, som også er i de andre låtene, er bevart. Det er lekent. Men det er fortsatt mystisk og det høres ut som en rød solnedgang inne på en mørk discofest. Hvis det er en lyd. 

«The third place» har repetitive trommedunk og trekkspillmelodier, men også en vokal som sklir oppover og oppover. Det blir lysere, lystigere, som om vi endelig graver oss ut av helvete og opp mot jordens overflate. Likevel er det dessverre ikke nok til at vi virkelig når jordskorpen. Vi forblir i den repetitive, underjordiske stemningen. Her kunne vi gjerne sett litt dagslys! Et skikkelig høydepunkt hadde gjort det lettere å skille stemningene og låtene fra hverandre. 

Jeg sitter igjen og lurer på om musikken har et større kreativt potensial. Klubbmusikk skal og kan være forutsigbar, enkel, nesten meditativt repeterende slik denne musikken er. Det skaper en deilig, hypnotisk effekt. Når det er sagt, er det gøy når slik musikk også gir noe helt nytt. Noe som overrasker, sånn at man husker det man har hørt. Det får jeg ikke her. Det mest oppsiktsvekkende er lydene fra trekkspillet sammen med de ru, mørke synthene. Likevel, etter to låter har man liksom skjønt greia. Sammen blir alle fem låtene for like hverandre. Kanskje det fungerer godt på en mørk klubb med røyk, scenelys og andre visuelle effekter, men som musikk å bare lytte til blir det raskt kjedelig.