Universitas anmelder singler
Sinne, død, liv og sødme er noen av adjektivene som kan brukes om ukas singler.
Hva: Dog Days
Hvem: Heave Blood and Die
Sint tromme. Sint el-gitar. Sinte lydeffekter. Sint bass. Sint stemme. Kontinuerlig sinne er å finne i Tromsø-bandet – og tidligere spellemannsnominerte – Heave Blood and Die sin nye singel. Singelen skriker om sene kvelder gatelangs i feil gate, full psykose og om det å drepe voldtektsmenn. Som sangen, teksten og forsåvidt bandnavnet, er det et aggressivt første møte jeg har med denne gjengen. Jeg føler meg truet av sangens kontinuerlige og gjentagende sinne, og merker fort at sangen krever en spesiell sinnsstemning for å bli hørt på. Fort merker jeg også at sangen føles mer statisk enn deres tidligere hit-sanger, som sangene Krokodil og Radio Silence. For min del må det noe mer til enn bare glødende sinne for å lage en rockesang som sklir inn i spillelisten min.
Hva: Ode til havet (Og solen som drukner i horisonten hver dag)
Hvem: Singe Dø
Selv om artisten heter Dø til etternavn, er ikke dette en type musikk man assosierer med livets endestopp. Den nyeste singelen til frøken Dø er faktisk ganske levende. Singelen er bygget opp av en akustisk gitar matet med masse romklang, og en lys stemme som høres litt forpint ut. Men fint forpint, altså. Sangen er svevende, og behagelig på øret, men ytrer av den grunn ingen motstand. Sangen føles som den teposen man aldri tar ut av tevannet, eller det faktum at man alltid kan se sin egen nese – den blir litt glemt. Jeg savner kanskje noe variasjon i denne singelen, som i sangen Confusion der hun introduserer litt rytmeinstrumenter halvveis. Men uansett en fin sang. Og det er heller aldri for sent å ta teposen ut av vannet.
Hva: America
Hvem: Siv Jacobsen
Blåseinstrumenter i mange former åpner Siv Jacobsens nye singel America. Jacobsen, som har gjort det stort i innlandet og utlandet med radiotid både i NRK P3 og BBC (!), leverer igjen veldig søt og tilbaketrukken musikk. I løpet av den nye singelens hele fem spilleminutter får vi møte en stemme som kan minne om litt om selveste Susanne Sundførs i sin stødige ro. Sangen har en treg oppbygging, som munner ut i en treg avslutning, som kan bli kjedelig, men i møtet med Jacobsens musikk er det som forventet. Det virker som om Jacobsen har funnet sin stemme og sitt trege tempo, og satser fullt og helt på det. Og det kan man heie på.