Nedlatende moro

I Samleren møter leseren den ufordragelige kunstkritikeren Jan Solheim som er besatt av å fremme kritikerkarrieren sin. Han har forlest seg på kunsthistorie, er blærete og belærende. Når han gjennom kunstsamleren Christopher Nygård får mulighet til å intervjue den store, men journalistsky, kunstneren Amalie Caridi, jubler han av glede. Et intervju og en titt på hennes nye verker kan virkelig hjelpe Solheim med karrieren. Det er bare ett problem: For å få vite hvor Caridi befinner seg, må han love Nygård å stjele et kunstverk.

Derfra går det hurtig, og romanen får snev av thrillersjangeren mens spenningen stiger. Men til forskjell fra thrilleren, gjør fortellerstemmen i Samleren narr av både handling, personer og kunstsfæren. Det er tidvis morsomt.

Til tross for at forfatteren ironiserer over sin hovedperson, som er pinlig opptatt av hva som er ansett som vulgært og hva som er ansett som dannet, er det vanskelig å ikke tenke at selve romanen er både belærende og påfuglaktig. Både kunstverden, som ofte har et mer bevisst forhold til fordelingen av sosial kapital enn andre sfærer, og Samleren er gjennomsyret av subtile og mindre subtile verdibedømmelser av handlinger og mennesker. Naboen som ønsker å bli treningsinstruktør gjøres for eksempel narr av ved at treningsinstruktørdrømmen er hemmelig. For hvem holder vel egentlig en slik drøm hemmelig? Jo, svarer romanen implisitt, ressurssvake mennesker som synes et tremåneders kurs på Bali for å oppnå vitnemål høres utfordrende ut. Det er morsomt en god stund, men etter hvert får leseren en besk smak i munnen. Det skal innrømmes at flere av disse synspunktene er tillagt Solheim, og ikke forfatteren, men romanen blir likevel stående som ironisk belærende.

Mortensen har på mange måter fiksjonalisert Pierre Bourdieus sosiologi. I alle handlinger romanens bikarakterer utfører, er deres sosiale ståsted nemlig innskrevet. Danderer de servietten i fanget når de spiser eller lar de den ligge ved tallerkenen? Kanskje hadde den beske smaken Samleren gir, smakt bedre dersom anmelderen ikke opplevde romanen som et speil, der leseren, i likhet med romanen, blir nedlatende og dømmende.