Politisk ballett

TIFF ruller i gang for 22. gang; blant vakre fjell og årets første dag med sol strømmer både lokale og tilreisende kinogjester til salene for å få med seg årets filmhøydepunkt i Nord-Norge. Min far Baryshnikov er helt klart blant filmene det er verdt å få med seg.

Året er 1987, byen er Moskva, og verden er i forandring. Den puslete tenåringen Boris Fishkin bor alene med sin mor, som for øvrig ikke tar sin rolle som forelder nevneverdig seriøst. Han forsøker å hevde seg ved Bolsjoj-teatrets ballettakademi, og ellers reker han gatelangs og driver ulovlig gatehandel med vestlige turister. En dag får Boris en forbudt video fra en av morens mange «besøkende». Videoen viser den kjente ballettdanseren og avhopperen Baryshnikov. I mangelen av en far finner Boris trøst når han overbeviser seg selv om at han er Baryshnikovs sønn.

Boris’ historie, og hans kamp om å få en plass ved Bolsjoj-teateret er mye mer enn bare en historie om en liten gutt som vil bli flink i ballett. Sovjets fall fortelles gjennom historien til den unge Boris. En rørende historie fortalt med humor, gode skuespillerprestasjoner, dans og livlig musikk gjør at en politisk film satt i Sovjet på vei mot avgrunnen blir lett å fordøye. Dmitrij Viskubenko viser modne og gode skuespillerprestasjoner, noe som kanskje mangler blant resten av de yngre skuespillerne i filmen. Denne filmen er likevel en opplevelse som passer for et bredt publikum, og man trenger ikke en gang være litt interessert i ballett for å bli underholdt.