Takk Gud for parken

De røde dagene i mai har ligget tettere enn tatoverte, svenske salg- og servicearbeidere i Sofienbergparken i år. Ikke før var himmelspretten og flaggviftinga over, før nok en fridag Ola Nordmann er usikker på hvorfor vi feirer, dukket opp som lyn fra klar himmel. Nettopp himmelen ble Jesus’ nye tilholdssted på påskedagen, og pinsen feires alltid 49 dager senere, som igjen er grunnen at ølsalget stengte så tidlig i helga.

I Sverige var andre pinsedag fra 2005 ikke lenger en fridag. I Norge er pinsen fortsatt oppegående. Men hva gjør man på høytidsdager helt blotta for utenomliturgiske tradisjoner? Vi har ikke noe grantre å pynte, bunaden ligger møkkete og svett i klesskapet og påskeegget er spist opp for flere uker sida. Denne pinsen hadde Oslos parker svaret.

Sofienbergparken er Roskildefestivalen i Osloformat, med avslappet stemning og tyktsvevende jazztobakkrøyk. Hvis du plages av latinamerikanske rytmer eller gjøglere på slak line med diabolo og tvilsom hygiene, er ikke dette parken for deg.

Forlat Roskildestemninga til fordel for Birkelunden. Badet i sol, byr den lille parken på det ypperste av norske fashionistas og enkelte veltrente dansekropper fra KhiO. Rammet inn av travle veier og kollektivtrafikk, er likevel parken lite fristende for en heldagsekskursjon.

Ta turen videre til Frognerparken. Riktignok døvere enn parkene på løkka, men med en mer behersket, avmålt atmosfære. Risikoen for å støte på svære busser med japanere og andre turister med rare hatter er langt større her, men likevel er det langt mer gress å gjemme seg bort på.

Glem hva pinsen egentlig handler om. I år, som så mange år tidligere handlet den om først og fremst én ting: parklife.