Fest for menigheten

Torsdag kveld, og halve student-Oslo nyter rekordtidlig utepils. Bortsett fra trettitre dub-elektro-popfrelste sjeler.

Babyjaws, med skuespiller/modell Viktoria Winge i spissen, føyer seg inn i rekken av elektroband med halvkjipt sceneoppsett: musikken er hovedsakelig playback-basert med live vokal og en gitarist/bassist/synthist. Da trengs en energisk frontfigur, og Winge spiller rollen utmerket.

I en åletrang kort kjole, fotballstrømper og joggesko ser hun mest ut som en britisk tenåringsmamma, men oppfører seg som Lykke Li på speed. Vokalen hennes drukner litt i den grove synthbassen, og det er synd, fordi hun har en kul stemme, og de digitale ekkoeffektene på vokalen krydrer lydbildet. Babyjaws spiller godt og vel en halvtime før publikum lar seg rive med av den Air-, Goldfrapp- og Gorillaz-inspirerte musikken.

Siste tredjedel av konserten transformeres lokalet til et frådende dansegulv som man ellers bare finner på Blå og Villa i de små timer. Musikken er hardere, bassen er mer funky, og de med kamera piler opp til scena for å ta bilde av en ytterst fotogen Viktoria Winge. De er med all sannsynlighet bekjente av Babyjaws, akkurat som de fleste andre i salen. Dette er jo virkeligheten for mange undergrunnsband, men været og den manglende promoteringen av konserten gjør ikke saken enklere for bandet. Et artig moment er at de spiller kun én sang fra deres eneste album «Pulsatilla», som også er kveldens svakeste.

Et skitnere, råere Babyjaws kommer til å sette fyr på en hvilken som helst klubb.