Glitrende folkpop

Det er stappfullt på John Dee. Fanskaren til Mikhael Paskalev har vært tidlig ute, og kvinnealbuer dyttes målrettet forbi meg fram mot scenen. I løpet av det siste året har kveldens hovedperson gått fra musikkstudent til popstjerne; som vinner av Urørt 2012, med spillejobber på Øya, Hove og Slottsfjell, og med debutalbumet på trappene.

Det er vanskelig å nevne Paskalev uten å nevne de to andre medsammensvorne på scenen, Jonas Alaska og Billie Van – sammen danner de et lite musikalsk kollektiv som det har vært mye snakk om i det siste. Alle har en bakgrunn fra musikkskolen LIPA og noen musikalske preferanser som er akkurat litt utenom standardmalen for unge, norske musikere. The Everly Brothers, Bob Dylan, Paul Simon. Det er en forfriskende forskjell, og en som har forplantet seg godt i musikken deres.

Bulgarsk-sunnmørske Mikhael Paskalev bærer preg av en slags immunitet til trender. Han skriver selvsikkert og stilsikkert popsanger i et høyst umoderne lydbilde hvor det er steelgitarer! Dylan-munnspill! Blåsere! Close harmony-koring! Tekstene handler om tapt kjærlighet og fengselsdommer, om Ville Vesten-temaer. Dette er country, for svingende! Mannen har én singel ute, resten er mer eller mindre rufsete liveopptak fra tiden på musikkskolen. Og hele John Dee synger med på sanger som til nå bare har eksistert på Youtube. Stemningen er elektrisk.

Det er ikke så ofte man så instinktivt liker poplåter første gang man hører dem, men Mikhael Paskalev går rett i ryggraden på deg. Melodiene er så gode at de allerede ved første gjennomlytting føles som en gammel kjenning. Noen sanger du kanskje ville forventet å finne i diskografien til Bob Dylan. Det roligere materialet kan (med fare for å høres nyfrelst ut) høres ut som en kombinasjon av gospel og Beatles\' «White album».

Fra den litt sky scenepersonligheten Mikhael Paskalev entrer scenen og til konserten er over, holder han på oppmerksomheten til det ellers utålmodige Bylarm-publikummet. Det er ikke noe tøys, og det er etter hvert ganske befriende å oppleve musikere som virker oppriktig glad i å spille, ingen sarkasme eller pretensjoner: her er det bare konserten som er viktig – og et par virkelig glitrende poplåter.