Relativ suksess

Dette er kanskje en smule usaklig, men Lemaître kunne trengt en stylist. På Bylarm-konserten får vi servert et lydbilde som er deilig sleipt og dansbart, men ikke nødvendigvis en god konsert.

Det franske navnet er veldig passende. Lemaître er tatt rett ut av Ed Banger-skolen, og nevner selv Justice, Daft Punk, Røyksopp og Phoenix som inspirasjonskilder. Det er en presis beskrivelse av deres egen musikk – deilig oppbygde diskoelektrosanger som er så innmari nåtidige at de allerede nesten er overspilte på Osloscenene. EPen «Relativity 1» som kom ut tidligere i år, er en liten perle.

Samtidig er det en utfordring med disse evinnelige elektroduoene – de er ikke så alt for spennende å se på. Det er rettferdig å kreve at musikere gjør noe ut av seg på en scene – artisten kan ikke bare stå der og skru på knotter. Lemaîtres konsertlyd er mer eller mindre identisk med det innspilte materialet. Det kan man ikke akkurat klage på, men når de står der i fysisk format, den ene litt nervøst fiklende med gitaren og den andre Røyksopp-aktig hamrende løs på noe elektroapparatur, så føles det litt bortkastet. Kanskje de kunne satt på CDen heller? Så kunne de to bandmedlemmene kose seg med en øl i baren, eller danse sammen med publikum.

Hvis det er lov å leke Idol-dommer her, så ville rådet til duoen vært å finnes seg en personlig stylist. Få seg noen asymmetriske hårklipper, noen løsthengende ACNE-klær og et pretensiøst lysshow. For det er ikke plass i elektrobransjen til trivelig.