Söta syster

Med runde pikeansikter, ikledd mormors gardiner og rustet med kassegitar ser Klara og Johanna Söderberg mest av alt ut som nok et håpefullt innslag i ungdommens kulturmønstring. Når de åpner kjeften forsvinner imidlertid alle slike assosiasjoner. Søstrene fra Stockholm er etter hvert blitt vant til å imponere med sin harmoniske sirenesang og hjemmesnekrede folk-musikk. Først på Youtube, siden alle andre steder.

Sett bort ifra litt trommeassistanse, klarer jentene seg selv. For dem som har fulgt med på jentene, byr ikke opptredenen på overraskelser. Den evner neppe å overbevise de som var skeptiske i utgangspunktet. For oss andre holder lillesøsters nasale vokal og storesøsters koring i bøttevis. Variasjon i fremføring og låter er ikke påtagende, men når det betyr at de hele tiden holder seg til det de kan best, er det lett å tilgi. Låtmaterialet er dessuten imponerende tatt i betraktning at søstrene har en gjennomsnittsalder på 20 år.

De tar seg også tid til å tøyse, smile og snakke norsk. Hva det siste er ment å være godt for kan du kanskje lure på. Billettene ble for lengst revet vekk, grunnet massiv hjemlengsel blant Oslos aldrende partysvensker.

Og First Aid Kit har sine medsvensker i sin hule hånd. Rørende og stille synges det med på «Ghost Town», og når jentene runder av med «The Lion’s Roar» virker det som alle oppmøtte, vinterfrosne hjerter er smeltet. Fra et sted i massen proklameres det høylydt: «Men det är ju skitbra!» Det trengs ikke en svenske for å være enig i dét.