Etter alle kunstens regler

Sammen med et knippe andre oslobaserte musikere og produsenter har Lindstrøm vært sentral i å definere 2000-tallets norske dansemusikk, gjerne betegnet med den litt intetsigende merkelappen spacedisco. Musikken er kort sagt synthbasert, og som regel instrumental.

Smalhans er tro mot denne sjangeren. Låtene er up tempo, basert på en solid og enkel groove i bass og trommer. Med firetakters perioder og gradvis oppbygning skal musikken være trygg å danse til for de fleste, på tross av handikapp som at man er hvit, stivbeint og utilpass.

Beatet er enkelt og repeterende, men lange og lineære melodilinjer gjør sitt for å skape variasjon og gjøre musikken interessant. Minimalistiske, men effektive basslinjer gjør sitt for å rettferdiggjøre musikken som disco, mens hyperaktive synther kan gi en assosiasjon til noe utenomjordisk.

Instrumenteringen består utelukkende av synther og trommemaskiner. Lydbildet er veldig rent, hver enkelt synthstemme kommer klart fram, plata er sånn sett lik det soundet som alltid har vært Lindstrøms varemerke. Både den helhetlige lyden og den enkle låtstrukturen gir assosiasjoner til tidligere utgivelser som for eksempel Where you go I go too fra 2008.

Med Smalhans beviser Lindstrøm at han behersker det å lage spennende musikk innenfor strenge kompositoriske rammer. Med en grei porsjon musikalsk smartness holder han intensiteten oppe, samtidig som det tydelige målet om å lage et stilreint og helhetlig dancealbum holdes i hevd. Det er dansbart og spennende – det fenger og funker.