Pilemil fra indieberget
Ingen skal beskylde Pilemil for å være uoriginal på sin nye konseptplate.
De skal ha for det, gutta i Metronomicon Audio. Det er lite de gir ut som er A4. De hevder de har gitt ut popmusikk siden 2001, men det bør strengt tatt legges til både to og tre prefikser av typen indie/new wave/psykedelia/synth i tillegg for å virkelig beskrive bandene på undergrunnslabelet. Og det er vel i grunn ikke så mange andre plateselskap Pilemil kunne gitt ut skiver på. Pilemil er Emil N. Høgset, og bandet er en blanding av et soloprosjekt i studio og et band ved innspillinger og på konsert. Høgset selv er en slags norsk Prince, eller Sufjan Stevens, der han står oppført med «a heap of instruments and vocals» som instrumentkreditering. Kudos til multiinstrumentalisten, og han har også mikset og produsert plata selv.
Pilemil har elementer av 70-80 talls elektro, new wave og 90-talls lo-fi a la Pavement. Do you really want read more? er en slags konseptplate. I pressemeldingen står det at albumets ni låter spiller på forskjellige kvasilitterære referanser. Albumet gis ut med et bokmerke med en kode for digital nedlastning. Uten muligheter for å lese i et teksthefte går de såkalte kvasilitterære referansene hus forbi. Det ironiske er at med albumet så gis det ut en bok. Men i boka er det ikke lesbar tekst, kun kvasitekst, for å bruke et Pilemilsk uttrykk, med skrift så utydelig at ikke en gang en fastlege med parkinsons kunne etterlignet den. Og det er vel det det spiller på, «Do you really want to read more?», for du vil jo ikke det.
Det bikker ikke over til å bli slitsomt «alternativt, kun for å være alternativt»
Musikken derimot, er absolutt hørbar, hvis du liker nevnte sjangere og syns catchy melodier er ukult. Pilemil føyer seg inn i rekken av lo-fi-band som enten ikke klarer å lage fengende indieræl-pop, eller bevisst ikke prøver. Det er høydepunkter på plata, «New Lute» og åpningssporet med samme navn som albumet, fanger deg med en gang. For å bruke et forslitt anmelderuttrykk så låter Pilemil unorsk, og det låter heller ikke så sært at det bikker over til å bli slitsomt «alternativt, kun for å være alternativt». Og låtene er akkurat passe forskjellige uten at det høres ut som albumet spriker for mye. Selv om Pilemil er redd for pop, får han garantert venner blant de som er på minst tre konserter på Blå i måneden.