Mest intern moro

Susann Kambestad spiser bridgeblanding mens hun småprater med første rad om de nymalte veggene sine. Hun endte opp med svart etter å ha vært innom diverse varianter av gulhvit. Oppussingsprosessen har tynget henne, hun er sliten og fortsatt usikker i sitt valg. Åpningsnummeret er forestillingens enkleste og beste; en vittig og velspilt kommentar til interiørhysteri og narsissistisk terapikultur.

Siden blir det litt morsomt, litt sært og litt mislykka. Som forventet når skuespillerstudentene en gang i året har ti minutter til å vise nesten akkurat hva de vil. Den skal prøve og feile som kunstner vil bli, og flere av numrene har noe i seg. Røyskatt-pelsen som sliter med å skrive brev og tar seg en mentolrøyk humres av. Østeninspirert lysshow er litt morsomt før det blir litt kjedelig. Det skal visstnok være en rød tråd her et sted, men jeg forstår meg ikke på den.

Resten av monologene handler om å forløse kreative evner, skape kunst med eller uten penger, og å passe inn i teaterklassen. Narsissistisk? En liten smule. Det er ofte mer interessant for publikum når teatret handler om noe annet enn skuespillerne. Innimellom er energinivået fra scenen overraskende lavt. Man forventer å høre hva studentene på Teaterhøgskolen sier uten å måtte anstrenge seg.

Om timinuttersprogrammene er ment mest som øvelse og intern moro, er forestillingen helt fin. Utover det gir den ikke så veldig mye. Påbygningsåret spiller sine ti minuttere 3. februar.