Alt er feil og føkka

Putter du 2004’s beste skive inn i iTunes, har en eller annen smart person bestemt at det i sjangerfeltet, i stedet for «folk-electronica-musique-concrete-epic-progressive-lounge-pop», like godt bare kan stå «avant-garde». I dag, to år etter Bremort, er det fortsatt ikke særlig lett å få Hans Appelqvists musikk til å høres fristende ut for den uinnvidde, og lettere skal det ikke bli med den vanvittig ambisiøse og/eller klin gærne svenskens siste verk. Naima er en historie om en ung religiøs bevegelse, tilegnet den pelikanhodede gudinnen hvis navn plata bærer, og om hvordan et lite og navnløst persongalleri desperat higer etter mening og moralsk ansvarsfraskrivelse i det bleke, kaotiske helvete som kalles livet. Ikke no vorspielkicker, med andre ord.

Det starter uskyldig nok. Naima forteller med sin fjerne, oppstykkede stemme at hun tegner deg i skrittet (ikke spør meg), før platas overture, «Naimamelodin», spiller opp som en temmelig normal, om enn en anelse illevarslende, løkkalounge med spansk gitarloop og handclaps og greier. Naima forteller at det er ingenting hun liker mer enn unge mennesker som ser verden slik den faktisk er, og så begynner historien om en del unge mennesker som gjør det klin motsatte. Følelsen av at det er noe som skurrer, som i første spor kunne avskrives som Appelqvists ønske om å starte plata spenstig, vokser seg igjennom handlingen av åpenbaringer og frenetisk internettchatting inntil historiens klimaks, en seanse på stranden, får et direkte marerittaktig lydspor, og som lytter sitter man litt hjelpeløs og skjønner at det som skjer på den andre siden av høyttalerne, hva enn det er, er feil, feil, feil.

En av verdens fremste forkjempere for popmusikk som fortellende medium har med andre ord laget lyden av livets seil som revner på midten. Et naivistisk kjærlighetsbudskap på slutten til tross, forblir plata først og fremst en mildt kvalmende skildring av hva som skjer når ønsket om noe enkelt i seg selv blir komplisert, og om hvor langt folk er villig til å gå i bytte mot å bli fortalt at deres egen ulykke ikke er deres skyld.