Backstage i Bagdad

Åsne Seierstad får formidlet det direktesendingene, avisartiklene og studioekspertene aldri greide å gni inn: Følelsen av at dette var en krig at den var (helt, helt) virkelig.

Derfor klarer Seierstad, trass i konkurranse både fra kolleger og sine egne reportasjer mens krigen sto på, å fortelle noe nytt i bokform et halvt år etter.

Vi møter Åsne som forsøker å få kontakt med irakere før krigen bryter ut. De fleste gjemmer seg bak propagandafraser fra stats-tv, og 48 000 kronerspørsmålet «Hva vil irakerne egentlig?» forblir ubesvart. Men leseren får vite hva som ligger rundt tv-innslagene og artiklene: Bestikkelser, et informasjonsministerium med stram regi og streng sensur, tolker som spionerer og en befolkning som ikke tør snakke fritt, men iblant hviske.

Om Seierstad snublet i noen klisjeer i Kabul, har hun festet grepet på skrivinga i Bagdad. Pulsen øker ettersom krigen kommer nærmere. Åsne kastes ut av landet og forsøker å snike seg inn som menneskelig skjold. Rekker tilbake like før angrepet. Da kommer tvilen. Vil jeg være her? Bursdagsfeiring på pressehotellet Palestine mens bombene lyser opp natta. 20-timersdager, møter med sivile der rakettene traff, sykehus, likhus. Her er det mye Åsne og kollegene og mindre irakere. Ved å fortelle om sin egen frykt, lykkes hun likevel i å formidle følelsen av å være i en krig du ikke kan skru av. I siste del, «Etter», begynner endelig irakerne å snakke. Møtet mellom Åsnes tolk og en amerikansk guide i Saddams gamle palass er sterke saker.

Verdt å lese før neste krig? Definitivt, dette er så langt inn i kampsonen som du kan komme fra sofakroken.