Bedre enn Big Brother

Oslo i nær fremtid. En hyper dotcomgründer, en gucci-flott direktørkvinne, en wannabe reality-rikshore og en ignorert kunstner slåss i et kryssklippet kammerspill om det ultimate teknologiske egotripp-kicket. Ekstremdrama, og samtidig duket for topp underholdning for osloleserne (– her kan man kjenne igjen virkelighetens kafeer, gater, typer).

Boken begynner som en vanlig realityserie, middels dårlig. Irriterende korte klipp og grunne figurer, det tar liksom ikke form. Men så, etter noen økter foran flimrende bilder, er man inne i det likevel. Språket skyter fart. Litt som en plate der produksjonen er så god at du aldri spør deg om den egentlig har noen virkelig bra låter; det groover, det stemmer, alle ledd og elementer er perfekt hektet på hverandre og du blir hekta du og.

Kanskje kan man si det så banalt som at

Reality.no er veldig godt skrevet. Debutanten Bjørnskau kommer utrolig godt fra bruken av et langt på vei uforståelig motespråk. Man får nesten lyst til selv å begynne å si ting som «det så bæd ut long time», det er ren suggesjon.

Og imens bygger fallhøyden til romanfigurene seg opp i beste wonderboy-stil, den totale ydmykelse truer alle. Bortsett fra den som frivillig er med på reality-tv. I det flateste mediets flateste pakke er det ikke forskjell på høyt og lavt.

Og hva med Reality.no? Høyt eller lavt, tungt eller lett? Til å være en fremtidsdystopi spekket med velanvendte bibelallusjoner, veier romanen forbausende lite – muligens mindre enn en påkostet TVNorge-reality. Men kvalitetsspørsmålet for en reality, enten den er ekte eller fiktiv, dreier seg jo mye mer om tempo enn om tyngde.