Bitvis brilliant

I filmen High Fidelity (2000) setter John Cusack på

The Beta Band- singelen Dry the rain. Resultatet er at kundene i Cusacks platebutikk ikke klarer å unngå lett hoftesving, samt følelsen av harmoni og velvære. Sånn ser det ut på film, og sånn føles det jammen i virkeligheten også.

For The Beta Band får tankene dine til å bevege seg, og gir deg litt av den uforklarlige deilige følelsen du får når du kjører fort på E6, midt på natten, hjem fra en vellykket ferie. Britene er nemlig lydmessig vanskelige å sette i bånd, og blander både funk, indieelektronika og britpop. De gjør det veldreid – og godt – for til tider høres det ut som om både Radiohead, Beck og Kraftwerk medvirker på samme låt. Surrealistisk, intellektuelt og lyttervennlig er stikkordene.

Det betyr ikke at alt som gror er gress, for selv om The Beta Band lager harmonisk, overraskende musikk med velfunderte tekster, blir den tidvis også kjedelig. Vokalen kan bli i overkant monoton, og refrengene til tider altfor gjentagende med litt for mye lalala og svevende tekster. De tar det enkelt og greit et steg lengre enn nødvendig.

Heroes to Zeros er et bitvis brilliant album, men passer best i bakgrunnen, masserende på trommehinnen din.