Cinematisk realisme

Pansret politi stormer Sao Paulos gigantiske fengsel for å slå ned et mindre velkoordinert fangeopprør. 111 fanger må bøte med livet i en regelrett masseslakt. Hector Babenco tar oss med til anstalten i perioden før den store tragedien.

I stedet for å gi et stereotypt bilde av en institusjon blottet for individualitet og kultur, søker regissøren å få frem det kulturelle mangfoldet og meningsinnholdet som skapes hvor enn folk befinner seg.

Filmens store styrke er at den nærmest er blottet for moraliserende pekefingre. Den søker heller ikke å gi noen enkle og ansvarsfraskrivende forklaringer på menneskers ulykke, men klarer i en herlig balansegang av humor, estetikk og symbolbruk å gi en nær og varm skildring av et samfunn fremmed for de fleste. Babenco gjør det mulig å le av noe dypt tragisk uten å ta i bruk svart humor.

Filmen er en semidokumentarisk rekonstruksjon av en sann historie, gjenfortalt i bokform av fengselslegen Drauzio Varella. Dessverre har den for mange baller i lufta. Historiene og karakterene er rett og slett for godt anpasset filmlerretet til at undertegnede klarer å tro på dem. I tillegg skildres det hele gjennom en personlighetsløs mr. Perfect av en doktor, som gjør at dette potensielle mesterstykket av en film aldri er noe mer enn severdig.