Contrapro

Det er ikke noe gøy å skulle anmelde en undergrunnsutgivelse og så rekke å høre fra to forskjellige kanter at det er den beste norske skiva i år før du får hørt den igjennom én gang. Når man vet at man kommer til å bli skuffa, sitter en mest og leter etter svakheter fra første stund. Her er alle svakhetene undertegnede fant ved Astroid Antics, samt hvorfor de egentlig ikke er svakheter:

Den er useriøs og tullete. (Njæi. Litt tullete, ja, men ikke useriøs. Dersom lytteren ikke klarer å ta humoristiske utgivelser seriøst, er dette en svakhet hos lytteren og ikke plata.)

Lydbildet er flatt. (Astroid Antics er, som det står ettertrykkelig i coveret, musikalske gjenfortellinger av pseudo-vitenskapelige ekspedisjoner fra forrige århundre, og som sådan en nostalgibasert utgivelse. Nostalgi og flate lydbilder hører sammen.)

Den er utilgjengelig. (Faktisk ikke. Låtene er korte og fokuserte, og de inneholder flere av årets beste riff. De er bare spilt på banjo og bouzouki og lagt bakerst i det flate lydbildet, bak den sære vokalen.)

Vokalen er sær. (Ja, men vokalen, en stream-of-consciousness spoken word-greie, er der mest for å understreke musikken, ikke for å bære noen videre melodi alene. Den viser på en måte hva dette er: perfekt bakgrunnsmusikk for aktiviteter som ikke finnes.)