Diskontinuitet igjen og igjen

Tom Jenkinson alias Squarepusher har helt siden debuten Feed me weird things fra 1996 lekt med motsetninger. Han har vært vemodig og leken samtidig, følsom og mekanisk, alvorlig og spastisk. På den nye skiva si har han presset inn 80 minutter med musikk. Han gir oss dataprogrammert rytmehyperventilering (som alltid med masse detaljer), han beviser hvor flink han er til å brife med bassen sin, han dytter fremmedgjørende og kalde lydcollager i trynet på oss, og han trøster med godnatt-melodier.

Ultravisitor en plate som spriker i alle retninger. Det er i hvert fall inntrykket som skapes når Jenkinson bruker alle virkemidlene han besitter, veksler dem inn i stemninger og lar dem alle få synke inn etter tur. Han lar en bråkete maskinlyd herje lenge før han kveler den til jubel fra publikum, så sier han beskjedent: «Hello, my name is Thomas Jenkinson». Deretter får vi høre menneskespilte trommer med en optimistisk melodi oppå. Resultatet blir en slags følelse av diskontinuitet i hendelsesforløpet. Og når slike diskontinuiteter kommer igjen og igjen, skapes en uhygge som fascinerer på samme måte som David Lynchs Mulholland Drive.

I skjæringspunktet mellom disse sprikende låtene, hvor kun et fåtall egentlig funker isolert sett, ligger en sår og lengtende følelse. Kanskje det er Jenkinsons ønske om å vise frem seg selv som et helt (selvmotsigende og usammenhengende) menneske?

Det skjer så å si aldri at noen oppnår noe ved å holde på i 80 minutter på en plate, men på Ultravisitor er ikke ett eneste sekund overflødig.