Erlend unchained

Det er noe med Erlend Loes etter hvert finslipte måte å spille på menneskers smålighet på som gjør hovedpersonen i hans nye bok, aldrende lyriker Nina Faber, til en person det er vanskelig helt å like, samtidig som hun blir en helt det er vanskelig å mislike. Hun er i grunnen ikke ulik personen som har tatt størst plass i Loes forfatterskap, truckføreren Kurt, som på samme måte som Faber har en utsøkt evne til å mønstre akkurat nok rettferdig harme til å gå altfor, altfor langt. Det ligger mye fortellerkunst i denne balansegangen mellom harmen og berettigelsen. Det er litt som en perfekt Northug-fellesstart, trikset er å bruke så lite krefter som overhodet mulig helt opp til punktet hvor du går fullstendig bananas.

Vareopptelling handler altså om Faber, en poet med en samlet produksjon som tar opp rundt 25 centimeter i hylla på Deichmanns på Majorstua og som etter en lengre periode med inaktivitet, både sosialt og litterært, gir ut diktsamlingen Bosporos. Når samlingen kommer ut får den hard medfart, både blant kritikere og klønete Akademika-ansatte.

Etter én fornedrende opplevelse for mye går Faber fra å være en keitete, gammel poet som aldri helt har vært i takt med sin egen samtid, en forvalter av et vart språk med en subtil verdighet det sikkert tar lang tid å bygge opp, men forstemmende kort tid å rive ned, til å bli en nokså ustoppelig drapsmaskin.

Det er historien i et nøtteskall. En burlesk hevnfantasi som strekker seg fra Blindern til Litteraturhuset og som i grunnen ikke synes å bry seg videre med å mene så voldsomt mye utover den ytterst holdbare påstanden om at en tilårskommen kvinnelig norsk lyriker (ordet man leter etter er kulturkjerring, tror jeg) er en glimrende Tarantino-karakter.

Å lese boka som en slags inngående kritikk av kritikerstanden, kjennes unaturlig. Ikke fordi stikkene ikke er der, det er de åpenbart. Boka har fått mye omtale, blant annet i denne avisen, for måten Faber tar hevn på Universitas-anmelder Roger Kulpe på. Loe har i lanseringsintervjuer kommet med noen betraktninger om hvor provoserende enkelt kritikere noen ganger gjør det for seg, hvordan de kan bruke noen timer på å rive ned det et annet menneske har brukt år på å bygge opp.

Men ærlig talt, hvem kan egentlig være ordentlig uenig i det han sier? Det er ikke meningen å anklage Loe for å være uoriginal eller å slå inn åpne dører med kritikken sin, det bare slår meg som nokså velkjente innsikter fra en kar som har sittet på begge sider av bordet som kritiker og forfatter. I bokas kontekst virker hele kritikergreia mer enn noe annet som et effektivt og iøynefallende springbrett for litt god, gammaldags action. Ikke at det nødvendigvis er et spekulativt grep, men hey, Loe har garantert vært klar over at romanens behandling av kritikerstanden kom til å utløse pavlovske reaksjoner i kulturpressen.

Det er spesielt relevant å nevne her, siden denne teksten hadde vært ferdig for minst ett avsnitt siden om ikke dette hadde vært Universitas, anmelderklyse Roger Kulpes alma mater og åsted for mang en syrlig slakt. Så la meg, siden jeg har plassen, først si noen avsluttende ting om boka og så si litt om slaktdebatten.

Vareopptelling er fet, den. Den en en mørkmunter liten fortelling, det går kjapt i svingene, den er konsis og suggererende. Knallbra slutt. Anbefales, hvis du har en ettermiddag eller to å sette av.

Ok, så om slakt. Det finnes minst to typer: Den rimelige og den urimelige typen. Når ferske og erfarne anmeldere begår en urimelig slakt, tror jeg det dreier seg om to forskjellige mekanismer. Sjansen er stor for at de første anmeldelsene du legger merke til er nokså uforskammede greier, og sjansen er tilsvarende stor for at den ferske anmelderen ønsker å skrive noen av de samme trekkene, enten den vil det eller ikke. Den erfarne anmelderen vil i større grad bevege seg inn i den urimelige slakten av uvane, av en perspektivdreining fostret av tanken om økt innflytelse, og hvor det du til enhver tid måtte syns om et verk blir en stadig viktigere, og slappere, del av det du skriver.

På sitt beste funker ikke anmeldelser sånn, god kritikk spiller som regel på lag med flere enn kritikeren selv: Kritikken må under alle omstendigheter inkludere leseren, og det mange urimelige slakter har til felles er at de simpelthen ikke makter å gjøre plass til flere perspektiver enn sitt eget.

Løsningene på kjipe slakter kan være diffuse, en oppfordring om generell skjerpings og respekt i spaltene. Og de kan være konkrete, i form av åremålsstillinger til alle kommentatorer, eller at det stilles et krav om at alle som får lov til å disse kultur i hvert fall må ha skapt minst ett eget verk, om så bare en veggavis. Alt det har sikkert Loe tenkt en god del over. Men han bruker som sagt ikke altfor mye plass på å diskutere runddansen mellom anmeldere og forfattere i boka. Det ville, tross alt, vært en nokså navlebeskuende ting å gjøre.