Følg med nå

Hva er under byen? Ikke sånn bokstavelig talt, mener jeg, ikke knuste asfaltlag og kloakk, men sånn litt mer litterært sett. Er det ikke industrielle rykk og napp, som seigt og taktfast overdøver, omkranser, sprer og samler en overveldende men dog ømfintlig strøm av menneskelighet? Eller er jeg blitt sprø av å høre for mye på Samme Stof Som Stof? En skulle lissom tro at et liv most fullt av musikk fra morgen til grav ville gjort en mer avstumpet enn som så.

På Samme Stof Som Stof fremstår i alle fall Under Byen som det mest treffende bandnavnet siden Kraftwerk. En rytmeseksjon som sleper seg av gårde så en skulle tro instrumentene var av bly utgjør forgunnen for myke strykere og forsiktige melodier, med en kvinnelig hviskevokal som virker så hjemlig og familiær at det faktisk funker når den en gang settes opp mot barnesang.

De genierklærte danskene har med denne lille skiva klart å unngå den fallgruven postrockband flest tryner i, nemlig ønsket om å formidle alle livets store tema og spørsmål i en jafs. Begrensningens kunst er stort sett et fremmedord i denne sjangeren, men Under Byen vet at det de gjør ikke er større enn en enkelt tanke. Når de i tillegg vrenger et uttrykk for alle nyanser det har uten å gjenta seg selv mer enn tematisk nødvendig, er det bare å føre dem opp i læreboka og håpe elevene ikke sover.