Gammeldagse patrioter

Når D.D.E har spilt seg inn i nordmenns hjerter, skyldes det kun scenesjarmen og bygdetekket, eller har sangtekstene deres også en finger med i spillet? Jeg mistenker det siste. D.D.E har på godt og vondt gjort seg fortjent til litterær analyse.

Det mest slående er optimismen. Feel good-tekstene deres dreier seg rundt fest og moro. Sympatien ligger hos rabagasten, luringen, han som drikker og spiser for mye. Tekstene kan klassifiseres som nyenkel naivisme, utgangspunktet ligger i en gjenkjennelig hverdag, symbolene er lettfattelige.

Men kritikken uteblir ikke. Tekstene røper et ønske om et mindre, mer oversiktlig samfunn med klare kjønnsroller: Æ e på by’n med gutta/ du strikke og du syr/ du kvittre som en fugl på kvist/ æ brøle som et dyr. Gammelmodigheten begrenser seg ikke til kvinnesynet. Det nære framelskes når utlandet truer, og det brukes sentimentale grep over en lav mokasin: Beatles spællt aldri så vakkert som vinsjan på kaia/ finast parfymen va lukta av olje og sjø.

Sier kjærligheten til D.D.E noe om oss nordmenn? Et skummelt spørsmål. I sommer har det pågått en debatt om nordmenns frykt for kultureliten. Hvorfor ikke la D.D.E få siste ord? Det er rett fra levra og det er vakkert: Æ snakka kunst og litteratur/ du sa: det e rompa di som e kultur.

Rompa mi

Jeg er trønder. Ikke en Singsaker-runkende reservetrønder som bruker espresso til karsk – jeg er en ekte trønder. Du vet den kaia med vinsjan? Been there. Vi ska fæst, aill mot aill? Done that. By'n æ bur i? Har æ bodd i.

Bjarne Brøndbo har karisma. Han tok den ikke helt ut på Betong, han fikk ikke HELT den totale forbindelsen med publikum, bandet fikk ikke HELT ånden over seg til det punktet hvor konserten slutter å være konsert og blir en hendelse du må forbanne livet ditt fordi du gikk glipp av. Men han har karisma.

Jeg er trønder. Likevel har jeg bare to ganger i livet opplevd at det alene har vært nok til at folk falt i staver av begeistring. En av disse gangene var under denne D.D.E-konserten på Betong.

Det var grunn til å være begeistret. Da selv de mest blaserte menneskene i lokalet, de som fikk penger for å være der og svettet kredd, måtte reise seg for å prøve å hoje med på D.D.Es kraftigste crowdpleasers, i kor med den bataljonen av diasporatrøndere som hadde våget seg ned i et fremmed kjellerlokale på Majorstua for å oppleve «Norges beste liveband», klarte det nesten å rokke ved selv meg. Det rykket i kjevemuskulaturen, ansiktet forvred seg et stakket sekund i noe som kunne minne om et smil.

Jeg er trønder. D.D.E flyter gjennom blodårene mine som vann gjennom Niagara. Ha det i mente.