Indianere redder dagen
Stemningen på U1 var laber. Lokalet var halvfullt og lyst. Godt Hiawata! var der for å redde kvelden.
Da Hiawata gikk på scenen i halv elleve-tida torsdag kveld var jeg sur og negativ. To timer før hadde jeg ankommet med høye forventninger. Kjellerkonsert på U1 med en av byens triveligste indiegjenger til seksti spenn hørtes mer enn lovende ut. Da jeg ved konsertstart hadde mer lyst til å gå hjem enn å kjøpe meg en øl til, var det til dels på grunn av det angstframkallende dårlige oppvarmingsbandet og til dels fordi stemningen i SV-kjellern lå nærmere ungdomsklubb på bedehuset enn rockekonsert. Det var lyst, glissent og tamt.
Da jeg likevel forlot konserten med et smil om munnen og litt promille var det takket være Hiawatas melodiske påskeegg av en konsert. Vokalist Tore «Little Prince» Løchstøer Hauge etablerer seg med en gang som en sikker frontmann, med utstuderte Morrissey-bevegelser og lav BMI. Publikum, som til nå har virket mer opptatt av tekoppen og den gode samtalen, våkner til liv og beveger både bein og smilebånd. For Hiawatas musikk skinner som californiasola. Enkle, men du verden så fine, harmonier skyller over publikum som stillehavsbølger. Hiawata lener seg tungt på moderne vestkystrock som The Thrills samtidig som de funky riffene peker mot klassisk amerikansk indierock som Modest Mouse.
Indianerne fyrer løs sin nyeste single «The Deep End» tidlig i settet. Låta er en skjult skatt som snarest bør A-listes på P3. Mellom låtene er stemningen jovial og uhøytidelig, men under framførelsen av musikken er det dønn seriøst. I en tid da mye indierock preges av dyrkingen av det overflatiske, og rarhet er blitt en teknikk man kan lære seg, er det alltid godt å se artister som ser ut som de virkelig mener det de synger.
Det virket nesten som om konsertarrangørene bevisst ville kjøre stemninga i gulvet før konsertstart, slik at det bare kunne gå én vei. Hiawata sjarmerte et uinteressert publikum i senk og gjorde kvelden minneverdig. Arrangørene skal ha ros for bookingen, og i en by som Oslo, hvor det kryr av unge menn med skjev sveis og en kompis med gitar, burde muligheten være til stede for flere konsertkvelder på U1. Bare sørg for å senke belysningen neste gang.