Kald posesuppe

Problemet med denne boka er at man tror den skal være mye bedre enn det den er. Den bærende ideen er god, tittelen pirrer nysgjerrigheten, men så mageplasker forfatteren i en merkelig suppe av en historie.

Hovedperson og jeg-forteller Lisa Marie er født nøyaktig samme tidspunkt som sin berømte navnesøster, begge har fedre som mister taket på verden og tar kvelden litt for tidlig. Ellers er likhetene få. Bokens Lisa Marie kalles kun for Mie og «hennes sjel er som kryssfiner». En tekstlig hårreisende, men dessverre altfor passende karakteristikk. Jeg har vanskelig for å finne særlig mye troverdig menneskelighet i denne karakteren.

313 sider er lik ti år med emosjonelt rot for både Mie, punkerbror, søster, mødre og svigermødre. Alle sliter, men er flate som flatbrød. Og du store verden så dysfunksjonelle alle er. Historiene deres er fortalt krast og unyansert, ispedd innskudd og fotnoter som virker fullstendig formålsløse.

Det er noe påtatt over hele. Gundersen skriver helt greit, det virker som om hun er drevet av viljen til å skrive, snarere enn viljen til å fortelle noe hun har på hjertet. Jeg har aldri før lest om sekstenårige prostituerte og om mødre som denger sine barn og brydd meg mindre. Det kan umulig være et bra tegn.