Knytepunktet

Knutar er en veldig liten bok. Den har knapt 109 små sider. Likevel viser den seg å romme mye mer enn mang en mursteinsblokk. Gunnhild Øyehaug har skrevet et knippe noveller, eller, kall det kortprosa om du vil, et knippe små, store fortellinger. Det handler om menneskers nærhet og sårbarhet overfor hverandre, om bånd de knytter og bryter. Lager knuter ut av livene sine. Akkurat dette hørtes kanskje ut som noe du har hørt før, men antakelig ikke så mange ganger på denne måten. Boka preges av et personlig språk, gjennomgående driv og skildringer av ting du har sett tusen ganger, men aldri har tenkt over.

Og plutselig skjer det noe helt sykt. Plutselig er en mann festet til moren gjennom navlestrengen for resten av sitt liv. Plutselig stikker eksen din en pistol i munnen, og du blir sittende og drikke kaffe. Øyehaug blander på en overraskende fungerende måte det helt absurde med det normale og det naive. For hver novelle du begynner på, vet du aldri helt hvor du kommer til å ende opp. Helt merkelige ting kan komme til å skje. Eller helt vanlige ting. Noen dør, noen mister hverandre, noen finner seg selv. Knyter opp, knyter igjen.