Lagom rock

Jeg liker Bob Hund. Grunnen til det er at det på hver eneste plate de har gitt ut finnes minst en sang som gir meg lyst til å løpe rundt og kauke som en tulling av skjær glede og vårkåthet uavhengig av årstid, og én sang som får meg til å tenke litt fordi den er så rar. Bob Hund er en sentral del av min studentkulturarv.

Bergman Rock er Bob Hund på engelsk. Dette er ikke en sammenligning en gang, men et empirisk faktum. Mennene i Bob Hund fant vel at «Bob Dog» ikke passet, og prøver heller å erobre verden med et navn som er skreddersydd for småkommers indie-appell. Ellers er det mye det samme – underlige tekster, klagende crooning fra en tristladen eller sukkerrusa Thomas Öberg, bra trommis og uortodokse musikalske løsninger. Det eneste som det helt uavhengig av personlig mening går an å si at mangler, er den skånske dialekten, som er redusert til aksent.

Og når Bergman Rock viser seg å ikke være hæla i taket, er det da på grunn av manglende skånsk? Er det fordi de innimellom høres litt ut som Beck, og det blir veldig rart? Er de blitt for gamle, som de antyder på det for øvrig helt kurante sporet «Help the Band?

Først og fremst er problemet manglende fornyelse. Kjenner du Bob Hund fra før, blir Bergman Rock i hovedsak en blek kopi. Helt greit, men uten det gamle kicket.