Målløs tenåringstrass

Hello Goodbyes andre album er en blandet opplevelse, for å si det mildt. Bandet viser til det fulle at de behersker kunsten å presse mye musikk ut av tre akkorder og fire fjerdedeler. Komposisjonene er enkle, fengende og med et gitarspill som vitner om stor instrumentell innsikt. På sitt beste låter

Hello Goodbye som en fresk symbiose mellom Sonic Youth og Jefferson Airplane, men dessverre stopper det ikke her. I gjennomgående søken etter å tøye dette formatet, har de en lei tendens til å ødelegge for seg selv.

Bandet gjør ren sport i å overraske lytteren med uroelementer som i beste fall kan sammenlignes med en telefon som ringer under et samleie. Først og fremst tenker jeg da på Lisa Lundkvists vokal. Dama kan påviselig synge i mange av sporene, men har dessverre en forkjærlighet til å bruke stemmen sin til skjærende og spastisk bjeffing. En påtatt premenstrualitet som både fremstår uoriginal og malplassert. Det er mulig undertegnede er gammal og sidrompa, men i mine øyne skal man ha særdeles gode grunner til å synge surt, dersom man kan bedre. Etter et dusin gjennomlytninger ser jeg fortsatt ingen gode argumenter som taler i denne retning.

Det som kunne vært en gjennomarbeidet utgivelse basert på en enkel formel, fremstår dessverre som et ypperlig eksempel på et band som prøver å vokse ut av sin egen ham. Et sykelig oppheng i å utfordre grenser, som først og fremst uttrykker seg i intetanende selvdestruktivitet.