Morostudentar
Arne Garborgs satiriske roman har blitt perfekt underholdning.
Bondestudentar er et stykke om en bondesønns klassereise, men også om ungdommens urokkelige tro på seg selv. Det forteller interessant universitetshistorie, og om en vanskelig tid for mange av landets unge, men byr også på mye moro. Og om man skulle lure på hvordan man setter opp en roman fra 1883 i 2011, får man svaret her: Det har knapt gått fem minutter før stykket «avbrytes» av en moderne student i grønn pullover som har tatt master i litteraturvitenskap og kan analysere Daniel og hans klassekamerater i hjel. Om man har tatt emner på HF er det umulig å ikke kjenne seg igjen i ham.
«Det finnes lite som er så sjarmerende som et studenterkor på tolv unge menn iført bukseseler og sixpence som gauler Garborgs ’Å gjev du batt meg’.»
Første halvdel av stykket er en oppvisning i ungdommelig lystighet. Kanskje er jeg midt i målgruppen, men det finnes lite som er så sjarmerende som et studenterkor på tolv unge menn iført bukseseler og sixpence som gauler Garborgs «Å gjev du batt meg». Korsangen akkompagneres på fantastisk vis av trekkspiller Espen Leite.
I andre halvdel går det litt for lang tid mellom sangnumre og andre lysglimt. Daniels kamp mot sulten og de skuffende studieresultatene trekker ut, men så kommer Nils Golberg Mulvik forsiktig dansende i lang frakk og flosshatt, og hele salen fryder seg på ny.
For Mulvik spiller Daniel Braut med store øyne og upåklagelig innlevelse. Gjennom skuespilleren får vi se Daniels arroganse, hans oppblåste selvbilde, komiske keitethet og svikende natur. Det er regelrett hysterisk når Mulvik kløner med studenterlua, og kombinert med det tomme blikket og fårete smilet er det umulig å ikke le seg fillete. Samtidig mestrer han også de tyngre scenene, hvor Daniel svak av sult rangler rundt i byen og klager over sin håpløse situasjon.
Det er vanskelig å sympatisere med Daniel Braut. Han er ambisiøs og drømmende, men også lat og egoistisk. I stedet for å gripe de mulighetene han får, nedprioriterer han studiene og furter over at ting ikke går som han vil. Å gi en slik karakter sjarm, er en stor kunst.
En trist skjebne, et viktig samfunnsproblem og Garborgs oppgjør med bondestanden skulle i utgangspunktet ikke blitt så morsomt. Men takket være sjarme, godt skuespill, sparsommelig scenografi og glimrende dramaturgiske grep blir disse elementene til sammen perfekt underholdning.