Øyeblikkets magi

Erlend Øye har kommet med gitaren sin for å gi oss en musikalsk historiereise fra 1962 og frem til i dag. For de av dere som tror han er en litt sær, melankolsk type med særegen stemme, så er kun det siste riktig. Fyren er lun, morsom og en god historieforteller, som uanstrengt forteller om sitt eget liv på en hjemmekoselig måte.

Erlend har et øye for å skape god stemning, og han spiller ball med faren sin som sitter i salen og deltar i anekdotene mellom låtene. Konserten er på mange måter mer et show i Øystein Sunde-tradisjon enn en vanlig konsert. Når det er sagt, så covrer han Bob Dylan for året 1962, Pink Floyd for 1975, og til og med De Lillos for året 1986. Øyes indie-kredibilitet smitter over på sanger som ellers spilles i hjel av P4.

Jo nærmere vi kommer årtusenskiftet, jo nærmere kommer vi det publikum har kommet for: hans egne sanger. Han spiller låter fra Kings of Convenience-tiden, og forteller historier mellom låtene om den tidvis lange veien til å gi ut skive og turnere. Vi er nå kommet til tidlig på 2000-tallet, og Øyes karriere dreier seg nå om Whitest Boy Alive. Han ber 50 frivillige komme frem til scenen, og deretter bak sceneveggene, hvor strobelys og housemusikk forvandler bakscenen til et raveparty. I ekstrem Sonic Youth-forstand bryter han ned alle skiller mellom artist og publikum. Kveldens hovedmann rekker folk glowsticks, og sier at konserten er slutt, men det hele er så fett at det minner mer om en performance.