Parodisk pønkete

Om du gjør et Google-søk på «Norges sinteste mann» dukker Ronny Pøbel opp som første treff. Det er slett ingen tilfeldighet. På fjerdealbumet fortsetter Pøbel der han slapp, og kjører på med nedstrippet pønk over tre akkorder. Tekstmessig gjør han heller ingen kvantesprang fra tidligere utgivelser. Pøbel skriver rasende tekster fulle av hat mot det aller meste, og oppsummerer like greit all misnøyen i nest siste låt Hater Alt Og Alle.

Plata handler også mye om alkohol, og fjerner enhver tvil om at Pøbel lever et hardt pønkerliv. 11 av 14 låter inneholder ordet øl, drekke, fyllesjuk eller flaska. Gi meg en kasse øl / og en å sitte på / så kan hele verden bare gå, synger han i låta «Fyllenerver». En låt som de første 21 sekundene kan minne litt om tidlig Pixies, med sint bass og klagende gitar. Resten av låta er derimot umiskjennelig Ronny Pøbelsk. Illsint rett-fram pønk. Mest mulig lyd og førstemann til mål, med skrikete refreng om fyllenerver og noia.

Hvis man klarer å stenge alt bråket ute og får med seg tekstene, kommer det frem en ekstrem selvforakt. At Pøbel har sviktet sine nære ved å være dum, full, eller begge deler, går som en rød tråd gjennom hele Staten Er Ei Fitte. Dessverre er det i lengden direkte slitsomt å høre på. Man får vondt i hodet og lyst til å ta en dusj etter 23 minutter med bråkete pøbelstreker. Det eneste lyspunktet er låta «Nå Vil Jeg Hjem». Fengene og troverdig som Jokke i glansdagene. At det er orddelingsfeil i tittelen på den første låta «Drekka Leilighet» gir sikkert pønkerpoeng, men jeg orker ikke en runde til.