Pomo på norsk

Hva har en sekstitre år gammel ungarsk akademiker i Paris å gjøre med Hawaii, Oslo? Vel, ikke annet enn at hun har levert et begrep man vanskelig kommer utenom i en anmeldelse av regissør Erik Poppes andre film.

Enhver tekst er en intertekst, skriver Julia Kristeva, og antyder at ethvert språk (som i et filmspråk) deltar i formingen av et univers av referanser og relasjoner. Eller sagt på en annen måte: enhver tekst (eller film) siterer andre tekster (eller filmer) og innarbeider dem i en ny helhet (som igjen vil kunne siteres).

Men hvis dette er et allment fenomen, hvorfor bruke tid på det når det kommer til Hawaii, Oslo? Jo, fordi nettopp denne filmen markerer en hittil usett grenseutvidelse. Innen norsk film, vel og merke.

Magnolia (Anderson 1999),

Bringing Out the Dead (Scorsese 1999), Short Cuts (Altman 1993) og Der Himmel über Berlin (Wenders 1987): Med slike referanser bringer Poppe inn postmoderne fortellerstrategier i det hjemmelige filmrepertoaret. Ikke at det skorter på norske referanser her: Hovedmotivet, ambulansen som sammenbinder en rekke forskjellige mennesker i løpet av en kveld på Grünerløkka, har slående likheter med Johan Harstads novellesamling Ambulanse (2002).

Bare grå teori og en underscoring av vitaliteten i Hawaii, Oslo? Denne filmen tåler det.